RSS Feed

Beirut, Baby! Del 2

Posted on

I dag hadde jeg siste dag på skolen. De siste dagene har vært fryktelig hektiske, men mer om det senere. Først skal vi tilbake til Beirut.

“4 down, 996 to go”

Lørdag morgen våkner jeg i det klokken ringer halv seks. Jeg får på meg løpetøyet, fester startnummeret på brystet og plastrer føttene med gnagsårplaster. I resepsjonen får jeg forsikret meg om at jeg kan utsette utsjekkstiden et par timer, og så tusler jeg av gårde mot start. Ifølge GPS-en min er det rundt tre kilometer til start, så jeg ser det som en fin oppvarming før løpet. Jeg blir litt bekymret da jeg plutselig hører en skarp pipelyd og skjønner at jeg har passert 5-kilometerspunktet. Heldigvis blir jeg forsikret om at det ikke skal ha noe å si for registreringen av tiden min underveis i løpet.

IMG_2227

Over startområdet henger det en stor blå ballong med tallet 42 på. Her kan løperne forsyne seg av frukt og vann før start, men det rekker ikke jeg. Jeg er “bare” ute 15 minutter før snart, så jeg blir vennlig oppfordret til å snarest begynne å bevege meg mot selve startstreken.

IMG_2237

Totalt er vi cirka 500 personer som skal løpe den lengste distansen. En av dem er britiske Rick, som har løpt over 1000 maraton og oppfordrer meg til å gjøre det samme. “4 down, 996 to go” klinger på samme tid forlokkende og skremmende i mine ører.

IMG_2244

IMG_2239

Deilig, deilig…vondt!

Så går starten. Først den velkjente traskingen mens feltet settes i bevegelse, deretter rolig jogging før man finner sitt bekvemme tempo. Problemet mitt i dag er at jeg går ut for hardt. Beina mine er så friske og fine, og det er så deilig å løpe. Stemningen langs løypen er fantastisk. Publikum heier og korpstettheten er stor (gøy for en gammel korpsjente!). De bratte bakkene kommer tidlig i Beirut Marathon, deretter er resten av løypen flat. Men bakkene er jo ikke noe problem for meg, som har så friske og lette ben.

Vel… Fullt så gøy er det ikke når jeg etter bare 15 kilometer føler for å kaste inn håndkleet. Da er det tross alt 27 kilometer igjen. 27! Mobilen er allerede tom for batteri og pulsklokken min tok kvelden noen uker tidligere. Jeg har altså ingen mulighet til å følge med på farten. Bena verker og jeg er et øyeblikk innom tanken på å heller gå, ta det som en fin lørdagstur, liksom, før jeg tar til fornuft. Jeg treffer nemlig kjøkkensjefen Mahmoud, og vi slår oss sammen i kampen mot kilometerne. “1 kilometer for Jonas, 1 for mamma, 1 for pappa, en for broderen, 1 for farmor, 1 for farfar, 1 for mormor og 1 for morfar”, sier jeg til meg selv. Og fremover går det!  Da beina til Mahmoud kvikner til noen kilometer senere og han drar fra meg, er jeg over kneika. Kilometer etter kilometer passeres og jeg holder motivasjonen oppe ved å tenke på den gode maten jeg skal spise når jeg har kommet til mål.

Fant nålen i høystakken

“Hvor lenge har vi løpt?” spør jeg japanske Yasuhisa idet jeg kommer opp på siden av ham.

“3 timer og 45 minutter. Hvis du gir gass kan du rekke å fullføre på under fem timer!”

Fem timer?! tenker jeg. Å nei, jeg skal nok i mål før det. Målsettingen blir derfor justert til å få en slutt tid under 4:50. Jeg (prøver å) øke(r) farten. Tettheten av Røde Kors-personal langs løypen er tett og de gjør en enorm innsats med å heie. “Girl Power!” ropes det – og jeg tenker at “hell yeah! jeg skal vise dere girlpower”. Et annet sted brøler noen “Go Shakira!” og jeg må se meg rundt for å undersøke om de har oppdaget noe jeg ikke har. Noen kilometer før mål kommer Yasuhia opp på siden av meg igjen.

“Hvor er du fra?” spør han.

“Norge!” svarer jeg. “Og du?”

“Japan”.

“Er du norsk?” hører jeg plutselig fra venstrekanten. Hittil har jeg trodd at jeg var eneste nordmann i løpet (jeg vekslet noen ord med et par svensker midtveis), men det viser seg senere at jeg bare ugjør en tredjedel av den norske delegasjonen. En av de to andre er Else, som bor og jobber i Beirut. Snakk om å ha funnet nålen i høystakken. Og vips, så har vi tre blitt en japansknorsk løpetropp, som sammen kjemper oss fremover.

Kamp mot klokken

Cirka en kilometer før mål skjønner jeg at tidsmålet mitt henger i en tynn tråd. Jeg har fortsatt krefter igjen, så jeg øker tempoet og kampen mot klokken starter for alvor. Cirka to hundre meter før mål ser jeg to rygger og konkurranseinstinktet tennes. Jeg løper alt jeg kan (trolig ikke så mye), tar igjen førstemann og greier akkurat å spurtslå andremann på målstreken. Deilig! Så får det heller være at klokken viser fire timer, 50 minutter og 20 sekunder. Jeg vet at jeg passerte startstreken sent, så jeg håper at realtiden vil vise litt mindre. Noen dager senere viser det seg da også at min offisielle tid endte på 4:49:47. Hurra!

IMG_2248

Slik var det

Løpet kan oppsummeres slik:

0-10 kilometer: Dette går jo kjempefint! Fine, lette ben. Muligens litt fort?

10-15: Wohoo! Snart halvveis, dette går unna. Ny pers, kanskje?

15-20: Hæ? Stive ben? Vil gå. Må ikke gå. Phu, det er varmt! Hei Mahmoud! La oss slå følge.

21-30: Det skal ikke gjøre så vondt allerede! Bare løp i forveien, du, Mahmoud. Ny pers, du liksom! Ny makstidpers?

31-35: Hallo?! Er det noen som vil være løpevennen min? Du i gul t-skjorte, jeg henger litt med deg, jeg. Nei, ikke stopp nå!

36-40: Auauau. Snart fremme, snart fremme. Auau. Au.

40-42: Hei nordmann og japaner! La oss slå oss sammen. Dette greier vi: Mål i sikte!

42-42,194: Vilvilvil ta de to ryggene foran der. Kom igjen, du har krefter til en liten spurt!

42,194-42,195: Mååål! Alhamdulillah!

Barndomsminner fra en borgerkrig

Jeg bestemmer meg for å ta sjansen på å gå tilbake til hotellet, selv om jeg ikke har GPS lenger. Underveis blir jeg litt usikker på veien, så jeg spør meg for. Det viser seg at søskenparet jeg har spurt skal samme veien, så vi slår følge. De har vært og heiet på en slekning, som også har løpt. De to er begge oppvokst i Beirut, men nå er det bare broren som er igjen. Søsteren har flyttet til USA. Det er veldig interessant å høre dem snakke om hvordan det var å vokse opp i Libanons hovedstad under borgerkrigen. Blant annet stoppet de plutselig opp foran en gammel bygning.

“Husker du kinoen?” spør broren sin søster. Og det gjør hun. Hit ble barna sendt for å se på film hver kveld. Bombingen av byen skjedde til samme tid hver kveld. Da sendte foreldrene barna sine på kino. Der var de trygge i kjelleren og merket ingenting til det som skjedde utenfor. Innen filmen var ferdig. var også bombingen over. Slike beretninger gjør inntrykk.

Siden returen til hotellet tok litt lenger tid enn planlagt, har jeg fryktelig dårlig tid. “Du må sjekke ut i løpet av 15 minutter”, sier resepsjonisten. “Ehm.., kanskje jeg kan få 20?” “Ok!”. 25 minutter senere har jeg dusjet, pakket ferdig, sminket meg og sjekket ut.

Sånn ordentlige kvinnfolk bør se ut

Jeg bestemmer meg for å ta en taxi til flyplassen. Det frister veldig lite å vandre rundt i byen, med stive ben og trillekoffert, på jakt etter en buss. Taxisjåføren viser seg å være av det utadvendte slaget. Han er først over seg av beundring for mine pruteevner, deretter er det den angivelige skjønnheten min (les: det lyse håret) som er gjenstand for hans komplimenter. Deretter viser han meg bilde av sine tre tenåringsbarn, og jeg svarer med samme mynt (skryt). Han viser meg også et bilde av sin kone, og jeg sier at hun er vakker. Det er han riktignok ikke helt enig i. Men jeg er vakker, jeg! Om jeg kanskje har tid til en kopp te før flyet mitt går?

Slik oppførsel provoserer meg noe enormt. Jeg synes det er skikkelig ille å høre en mann snakke nedlatende om sin egen kone. Da jeg bodde i Egypt i fjor opplevde jeg at en mann sa til sin kone at “det er slik ordentlige kvinnfolk skal se ut”, mens han nikket mot meg. Her måles skjønnhet i stor grad ut fra hvor lys man er i huden og farge på hår og øyne. Med andre ord har jeg, med hvit hud, lyst hår og blå øyne, vunnet jackpot i skjønnhetslotteriet (hvor man selvfølgelig kun måles på disse tre kriteriene). At dette er kriterier egyptiske kvinner ikke er i stand til å etterleve, er visst sekundært. Ifølge en artikkel jeg nettopp leste er man mer ettertraktet på ekteskapsmarkedet jo lysere man er i huden. Det er så urettferdig at jeg knapt har ord.

Jeg lukket øynene og lot som om jeg sov resten av turen.

P.S. Jeg skrev en reportasje fra Beirut Marathon for Kondis. Den kan du lese HER.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: