RSS Feed

HVERDAGSLIV i kairo

Posted on

Det har uten tvil vært mye skole de siste ukene (ref. forrige innlegg). Heldigvis har det vært tid til annen moro også.

Nil i solnedgang

Da jeg kom hjem fra Beirut flyttet jeg inn til Maren for noen dager. Siden leiligheten jeg bor i er ekstremt lytt, sliter jeg enormt med å få sove. Jeg trenger heldigvis lite søvn, men å sove dårlig hver eneste natt i en lengre periode tærer på kroppen. Da er det godt å ha en venninne å kunne overnatte hos innimellom.

IMG_2320

Nok en sen fest i gaten utenfor der jeg bor. Det er så lytt at det ikke spiller noen rolle om balkongdøren inn til rommet mitt er åpen eller ikke. Dørene, veggene, ja selv sengen, rister – og jeg er glad for at jeg har husket å lakke neglene.

En av dagene bestemte vi oss for å ta oss en båttur på Nilen. Jeg elsker Nilen! Fortatt hender det at jeg må klype meg i armen for å tro at det virkelig er Nilen jeg ser. Vi leide en fellouka for en time, ble rodd noen titallsmeter ut fra kaia og nøt den vakre solnedgangen over verdens lengste elv.

IMG_2283

IMG_2277 IMG_2270

Helgen etter var det klart for et nytt løp. I utgangspunktet skulle det være fire kilometer, men på grunn av logistikkproblemer ble det kuttet ned til halvannen.

IMG_2288

Vi møttes på denne lille, grønne øyen før løpet startet.

Jeg stilte meg foran i feltet sammen med mine løpekompiser Marianne og Ahmed. Da startskuddet gikk så jeg Ahmed forsvinne som et oransje prosjektil i horisonten og konsentrerte meg om å holde ryggen til Marianne.

Etter en stund så jeg et stort banner, som jeg var sikker på at var mållinjen, og startet innspurten. Sjokket var derfor stort da det viste seg at det slett ikke var mål (det skulle jo egentlig ikke vært mulig på en så kort distanse). Da en publikummer ropte at jeg var nummer to, var jeg overbevist om at han måtte være full (og det er jo litt av en prestasjon her). Han var riktignok ikke helt på viddene, for da jeg krysset mållinjen viste det seg at jeg var nummer tre. Utrolig gøy! Jeg var sikker på at det var mange jenter foran meg og helt frem til premieutdelingen gikk jeg egentlig og ventet på at noen skulle huke tak i meg for å si at det hadde skjedd en feil. Sørafrikanske Marianne kapret andre plassen, mens egyptiske Maryam tok den gjeveste medaljen. Vi var med andre ord tre nasjoner representert i teten.

På pallen

Deretter fulgte seremoni hvor vi ble ropte opp på pallen. Jeg smilte fra øre til øre da jeg ble ropt og mottok premien min, en flott treningsbag, et elektronisk hoppetau og svettebånd.

IMG_2291

Sorry ass, men jeg greide ikke å la være å vinke til publikum da navnet mitt ble ropt opp.

149377_370532639780678_8984867237253515319_n

Arrangørene og vinnerne av kvinneklassen.

10007399_370533406447268_680410329303122012_n

Kan vi bli fotografert sammen med maskoten? Kan vi, kan vi?

Etterpå ble jeg med hjem til Marianne og familien. Hun bor her med mann og tre barn, og de har et ordentlig hjem! Litt annerledes enn studentleilighetene jeg er vant med. Her er det bilder og barnetegninger på veggene, slagord på kjøleskapet og de har til og med en hund man kan kose med! Nabolaget er helt rolig, rent og pent og gatetrakasseringen er ikke-eksisterende. Med andre ord et kjærkomment frikvarter. Etter en dusj dro vi tilbake til området der vi tidligere hadde løpt, der var det nå festival. Løpetrasseen var fylt med boder, der ulike firmaer fikk vist seg frem og tilbudt varene sine. Blant annet fikk jeg et par flyere med tilbud på plastiske operasjoner i hendene. Det er jo alltid like stas!

10636611_375200305980578_4392819669951399839_o

Kul motorsykkel nesten helt skjult av mennesker. Fra venstre: Ahmed, Lise, Marianne, Marissa og Joanne.

Nok en smell

Og tror dere ikke, neste helg var det også løp. Denne gangen et veldedighetsløp til inntekt for byggingen av en barneskole. Siden løpet ble arangert i 6. oktober-by(del)en overnattet både Ahmed og jeg hos Marianne og familien. Tåken lå tett over 6. oktober, så starten på løpet ble utsatt nesten en time. Da lettet den til gjengjeld helt, og ble erstattet av en knallsterk sol.

10257755_372766462890629_6324920110011971913_n

Morgentåken lå tett over Kairo på løpsdagen.

Så glade blir man når man får på seg matchende  t-skjorter.

Så glade blir man når man får på seg matchende t-skjorter.

1513742_372836082883667_3808089191210318350_n

Starten har akkurat gått. Det er deilig å løpe i frisk luft litt utenfor sentrum.

Det skulle vel egentlig ikke være mulig, men også denne gangen gikk jeg på en smell. Deltakerne kunne nemlig velge mellom å løpe fem eller ti kilometer, og vi hadde på forhånd bestemt oss for å løpe ti. Men da vi fikk beskjed om at Marianne og jeg lå som nummer fire og fem i kvinneklassen, bestemte jeg meg for at den tredjeplassen, den skulle jeg ha. Jeg tok opp jakten på treeren, og la meg på ryggen hennes. Hun prøvde å dra i fra, men jeg var fast bestemt på å være kleggen hun aldri ble kvitt.

Cirka 200 meter før mål la jeg inn spurten og nøt følelsen av å dra i fra. Jeg var helt kjørt da jeg krysset mållinjen. Jeg sjanglet inn på fortauskanten, brakk meg, angret på appelsinsitronen jeg spiste før løpet, hev heter pusten. Og så skjedde…. ingenting. Ingen kom bort, ingen noterte navnet mitt. Jeg satt der som et eneste stort spørsmålstegn. Marianne og Ahmed kom løpende forbi, lurte på hva i all verden jeg drev med, før de forsvant i horisonten. Ja, hva var det egentlig jeg drev med? Så reiste jeg meg og gjorde det eneste jeg så for meg at jeg kunne gjøre: Jeg fortsatte. Etter noen nølende skritt gikk jeg over til å løpe, og satte meg et nytt mål: Jeg skulle ikke gå et eneste skritt før jeg var i mål. Det gikk med et nødskrik. Jeg krysset mållinjen som nummer fem. Og nok en gang skjedde… ingenting (på forhånd var det annonsert at de ti beste i hver klasse skulle få premie).

Det viste seg at vi selv måtte oppsøke tidtakerne for å bli skrevet ned (!). Ifølge en annen løper som mente han var i mål cirka et minutt foran meg løp jeg i mål på rundt 49 minutter. Det tror jeg riktignok ikke helt på, jeg er helt sikker på at tiden min var mye dårligere enn det. Vi koste oss med piknikk i gresset før jeg vendte kursen mot sentrum igjen. Det var satt opp gratisbusser, siden løpet ble arrangert i suburben. Helt topp!

I skrivende stund er det torsdag kveld og jeg sitter på en kafe og røyker vannpipe og skriver. Nå som skolen er ferdig har jeg plutselig ingen lekser/oppgaver hengende over meg. Det skal bli deilig med litt ekstra fritid, nå som det begynner å nærme seg slutten av oppholdet.

Spådd aksjoner i morgen

I morgen er det meldt om store uroligheter i byen, så man blir oppfordret seg til å holde seg hjemme. Bortsett fra noen mindre bomber (primært rettet mot sikkerhetsfolk) har det vært stille i Kairo den tiden jeg har vært her. Men det at det tilsynelatende er rolig, betyr ikke at det ikke bobler under overflaten. I morgen er det fredag (og fridag) og da sies det at det muslimske brorskapet skal ha aksjoner. Nøyaktig hva de skal gjøre vet jeg ikke, men jeg er blitt oppfordret til å unngå store folkemasser, kinoer og kjøpesentere. Brorskapet er blitt kneblet fullstendig etter at Sisi inntok presidentembetet, og jeg har en slags følelse av at det er stille før stormen.

Da jeg var her i fjor var det demonstasjoner nesten hver fredag, men denne gangen har jeg ikke sett noen. Jeg har inntrykk av at folk er glade for at det er roligere her nå, men samtidig er virkemidlene som er tatt i bruk for å sikre denne “stabiliteten” høyst kritikkverdige. Man kan tale om at man ønsker frihet og demokrati, men hvor mye betyr det egentlig når man knebler ytringsfriheten fullstendig?

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: