RSS Feed

Author Archives: lisegrn

Ting jeg savner

Posted on

Ting jeg savner:

  • Stillhet
  • Ensomhet
  • Anonymitet

Og: Kjæreste, familie og venner. Melkesjokolade, myk avocado, blåbær. Pinnekjøtt, wienerpølse, sushi, god vin. Marka, lysløyper, frisk luft. Stillhet, ensomhet, anonymitet.

Norge, jeg kommer hjem!

Siste dag i Kairo

Posted on

Det er ingen hemmelighet at å løpe er noe av det morsomste jeg vet. Jeg elsker følelsen av å kjenne at kroppen fungerer. Jeg digger naturopplevelsene (eventuelt byopplevelsene, eller ørkenopplevelsene, som det er mye av her i Kairo). Ikke minst liker jeg alle de nye menneskene jeg treffer gjennom løpingen.

Mange av mine beste venner her i Kairo er jeg blitt kjent med gjennom løpegruppen Cairo Runners. Ahmed og Marianne er to av dem, og vi er blitt en fast liten løpetropp. I dag var det klart for årets store happening, et stort løp i regi av Cairo University Runners.

Klokken 05.30. ringte klokken. Jeg var så trett da jeg ramlet ut av sengen at jeg knapt visste hvor jeg var. Vi hadde ikke fått hentet startnumrene våre på forhånd, med Ahmed hadde snakket med en av arrangørene mange ganger og fått forsikret seg om at det ikke ville være noe problem å hente det på selve løpsdagen.

Vel… Da vi nærmet oss arenaen fikk vi ikke lov til å komme inn uten startnumrene. Ahmed løp rundt som en sprettball i jakten på startnummerfyren, men han visste ikke selv hvor han var (!), noe som gjorde prosessen veldig vanskelig. Til slutt bestemte vi oss for å gå til fots til startområdet. Vi begynte å få dårlig tid, så vi haiket med en mikrobuss. Da vi ikke lenger hadde egen bil var det ikke noe problem at vi ikke lenger hadde id-ene våre (tror det skyldes bilbombefrykt).

Vel fremme vimset vi litt frem og tilbake, før Ahmed endelig fikk lokalistert fyren. Da var det like før start, så vi fikk hevet på oss t-skjorter, caps og startnummer mens vi fulgte strømmen fremover. På startstreken var det voldsom trengsel. I dette løpet var det store pengepremier til vinnerne, og man merket at mange virkelig ville vinne. Vi fikk beskjed om å holde hverandre i hendene, mens vi beveget oss fremover i rekker. Flere ganger trodde jeg startskuddet hadde gått da folk begynte å løpet, før vi plutselig ble stanset igjen. Musikk med fraser som “Baladi, baladi” (“Landet mitt, Egypts nasjonalsang) og “allahu akbar” strømmet ut av høytalerne – og plutselig gikk startskuddet og vi var i gang.

Jeg kjente med en gang at noe ikke stemte. Jeg har i flere år slitt med en hofteskade, smerter som har kommet tilbake de siste ukene. Jeg lot derfor Marianne og Ahmed dra fra meg etter et par kilometer og konsentrerte meg om å fullføre. Løypen var lagt opp slik at vi løp to runder a cirka fem kilometer. Stemningen langs løypen var fantastisk. Publikum heiet og også løperne var flinke til å oppmuntre hverandre. Jeg fikk raskt en ny løpevenn, som mer eller mindre insisterte på at vi skulle holde sammen to the better end, Dermed ble det high fives, selfies og nytt facebook-vennskap på målstreken.

Jeg lurte på hva tiden ble, men det var det ingen som ville si meg. De noterte bare de tyve første, de resterende fikk hverken tid eller plassering. Så hipp hurra for en 21. plass jeg delte med anslagsvis 100 andre. Det viktigste er selvfølgelig løpsopplevelsen, men jeg merker at jeg savner å få oppgitt en tid ved målgang. Jeg aner virkelig ikke hvor fort jeg løp, men Ahmed og Marianne løp inn på 47 minutter, og jeg tror jeg lå to-tre minutter bak dem.

10830497_378476365652972_2976779115369037317_o

Nye t-skjorter og capser for the win, y´all!

Etter målgang fant jeg igjen Ahmed og Marianne. En tv-reporter fra arabiske Sky News kom bort til oss, og lurte på om han kunne intervjue oss. Selvfølgelig kunne han det! Vi fikk beskjed om å fortelle hva vi het, hvordan vi fikk kjennskap til løpet og hva som var vår motivasjon for å delta. Jeg var veldig fornøyd med å få lagt inn en strofe om løping, krig, fred og kjærlighet og sånn: Lise for president!

Etter intervjuet tuslet vi tilbake til bilden, der Marius ventet på oss. Så gikk turen tilbake til huset, der jeg pakket sakene for returen til Norge. Nå sitter jeg på en kafé og oppdaterer bloggen. Om åtte minutter hopper jeg i en taxi til flyplassen. Tiden har gått så fort!

Søvnløs i Kairo

Posted on

«Hmm, dette kan bli interessant,» tenkte jeg da jeg så leiligheten min for første gang. De sterke fargene på veggene lyste mot meg, og nabolaget hadde ikke akkurat gitt det beste førsteinntrykket. Faktisk trodde jeg vi hadde kjørt feil, helt til sjåføren gikk ut av bilen og begynte å lempe av bagasjen min.

«Men det går sikkert fint,» var min neste innskytelse. Joda, en fin tanke, men det skulle raskt vise seg å ikke stemme. Og veien til en ny bolig ble langt mer kronglete enn jeg hadde forutsett.

Støy er ikke gøy!

Hovedproblemet med gaten var støyen. Jeg har bodd i Midtøsten før, og da har jeg raskt vent meg til å sove gjennom bønnerop og annen støy. Men bråket her var i sin helt egne liga. Det var så ille at jeg ikke sov ordentlig en eneste natt. Heldigvis trenger jeg lite søvn, men etter fire uker med betydelige søvnproblemer blir man litt frynsete i kantene.

I løpet av de mange timene jeg har ligget våken, har jeg analysert bosituasjonen. Jeg har delt problemene knyttet til leiligheten inn i to kategorier. «Kan ikke leve med» (KILM) og «Krydder i hverdagen» (KIH).

KILM:

  • Støyen og våkenettene
  • Gatetrakasseringen i nabolaget
  • Jeg har mer enn en gang måttet sjekke om døren til balkongen virkelig er lukket, for jeg hører alt som foregår på gaten under meg. Jeg visste etterhvert nøyaktig når morgenbønnen i bygget ved siden av startet (i begynnelsen 04.32, men etter hvert drøyde de veldig (dette undret jeg meg mye over) og startet ikke før 04.37). At jeg bodde rett ved en svært trafikkert motorvei hjalp ikke på situasjonen, ei heller gatefestene rett utenfor. De fikk både dører, seng og vinduskarmer til å riste.
  • Jeg tåler en del gatetrakassering (stirring, kommentarer), men når det skjer et tosifret antall daglig (sånn cirka hver tiende meter man beveger seg) blir det fryktelig slitsomt.

KIH

  • Alle insektene
  • Konstant kjederøyking (på badet, kjøkkenet og i stuen)
  • Søppelet som flyter i nabolaget
  • Ikke nok varmtvann til en hel dusj

Jeg skjønte relativt kjapt at jeg måtte bort, og fikk ordnet meg leilighet med en belgisk jente i en langt hyggeligere del av byen. Så kom plutselig kontrabeskjeden: Kompisen min bestemte seg plutselig for å flytte til Egypt. Sorry, mac!

Nytt slag i trynet

Deretter fulgte et par visninger, men da en venninne sa at jeg kunne fremleie rommet hennes da hun reiste til Norge i slutten av november valgte jeg det. I søvnløse nattetimer med musikk og støy på gaten (og da også på rommet mitt) pakket jeg kofferten min og gledet meg til å flytte. Dagen før jeg skulle flytte inn kom kontrabeskjeden: Huseieren mente jentene som bodde i leiligheten hadde hatt for mange gjester, så hun hadde satt ned foten for at jeg kunne få flytte inn. Sorry, mac!

Det føltes som om noen hadde klabbet til meg, all den tid jeg hadde telt dagene til jeg skulle flytte.

En reddende engel

Min løpevenninne Marianne hadde hørt om min vanskelig bosituasjon og tilbudt meg å flytte inn hos dem. Jeg valgte å ta henne på ordet, og etter å ha overvært demonstrasjonene på lørdag vendte jeg snuten mot villaen deres i 6. oktober-byen. Her har jeg fått min egen lille gjesteleilighet, og jeg har trivdes som plummen i egget. Den eneste ulempen er at nabolaget er litt usentralt og langt fra sentrum. Jeg er avhengig av å bli kjørt til bussen når jeg skal inn til byen, så det føles litt som å være 16 igjen. Men det er en liten pris å betale for å få bo så fint. Det er også hyggelig å ha tre småsøsken til låns. Marissa (19), Barry (16) og Joana (10) har tatt meg i mot med åpne armer. Min gode venn Ahmed jobber for mister Marius (pappaen i familien), så han er også mye på besøk.

Enden på visa ble altså en norskegyptisksørafrikansk familieidyll. Ikke så ille at det ikke er godt for noe.

En frikjennelse og sinte demonstranter

Posted on

Det var rolig lenge. Så kom det en frikjennelse, og plutselig var det alt annet enn stille.

Frikjennelsen kom fra høyesterett og personene som plutselig ikke skulle stilles til ansvar lenger var tidligere president Hosni Mubarak og blant andre hans to sønner. 86-åringen var dømt til livstid for drap på demonstranter under revolusjonen i 2011. Frikjennelsen føltes for mange som et slag i ansiktet. Over 800 personer mistet livet under revolusjonen. Var det forgjeves? Skal ingen stilles til ansvar?

Folk var rasende, og igjen ble gatene fylt med demonstranter.

1000 demonstrerte mot Mubarak

Jeg var på trening, da det braket løs lørdag kveld. Personen på tredemøllen ved siden av meg pekte på tv-skjermen sin og deretter ut av vinduet. “Det er rett utenfor her,” sa han.

Da jeg var ferdig med økten min, greide ikke journalisten i meg annet enn å gå ned på plassen for å undersøke hva som sto på. Tahrir-plassen, der demonstrasjonene var hyppige under revolusjonen, var stengt av, så demonstrantene hadde samlet seg på Abdel Moneim Riyadh-plassen.

Jeg gikk også en tur innom Tahrir, for å kunne bekrefte at plassen virkelig var lukket. Ut fra hva jeg kunne se, var den sperret med både piggtråd, tanks og murer. (En hyggelig fyr mente å kunne vise meg en alternativ vei som var åpen, før vi “plutselig” havnet ved butikken hans. Der skulle han bare gi meg visittkortet sitt, før de skulle gi meg gaver for “good luck” (siden søsteren deres skulle gifte seg), før de “plutselig” skulle ha betalt. Jeg verken kjøpte eller tok i mot noe, for å si det sånn).

IMG_2372

Tahrir-plassen er stengt av, blant annet ved hjelp av tanks.

Tåregass vs. demonstranter

Tilbake på Abdel Moneim Riyadh var det dukket opp flere demonstranter, som ropte slagord og hyttet med nevene i luften. Også på broen over plassen var det i ferd med å fylle seg opp med mennesker, men fremdeles var stemningen rolig. Jeg gikk forbi flere militære kjøretøy og politibiler, og fikk følelsen av at politiet var i ferd med å ruste opp. Siden atmosfæren var lite amper, og det var flere andre kvinner der, gikk jeg etter hvert inn i folkemengden for å filme og ta noen bilder.

IMG_2394

Demonstrantene lar det være liten tvil om hva de mener om eks-president Mubaraks frifinnelse.

Plutselig endret stemningen seg og folk begynte å løpe. Jeg fant da ut at det var greit å komme meg på den andre siden av gjerdet. Der filmet jeg litt til, før jeg fant ut at det var best å komme seg unna før det ble farlig.

IMG_2385

Demonstrantene økte stadig i antall.

På vei hjem dro jeg innom en sjappe for å kjøpe meg litt mat. Mens jeg sto og ventet, kom det plutselig masse folk inn. En dame ble støttet opp av flere andre, hun var tydelig dårlig og det rant fra øynene hennes. Det betydde bare en ting: Tåregass. Like etter kom en fortvilet far med en liten gutt i armene. Han var også skadet av tåregassen, og folk begynte å hele vann i ansiktet hans for å hjelpe. “Nei, nei, nei!” ropte andre. Faren tok med seg gutten og løp videre. Deretter stengte de dørene til restauranten, slik at vi som var inne var beskyttet mot tåregassen. Portene var riktignok ikke stengt lenge, da maten min var klar (jeg hadde nesten glemt den) var de åpne igjen.

IMG_2399

Portene ble stengt da tåregassen kom.

“This way shooting”

Vel ute på gaten ser jeg rett på en soldat som sikter på en annen mann med et stort våpen. Jeg blir stående litt rådvill, for de befinner seg akkurat på den veien som fører til leiligheten min. “This way shooting, go that way,” sier en mann, og jeg følger rådet hans uten å mukke. Etter å ha kommet et stykke ned i veien, krysser jeg gaten i håp om å finne en alternativ rute hjem. Jeg spør om retningen, og en mann tilbyr seg å følge meg til jeg kjenner meg igjen. Jeg får inntrykk av at han er redd for å bli tatt for å være en spion (det er ikke uvanlig at utlendinger blir mistenkt for dette), og han forsvinner kjapt når jeg kan fortelle at jeg vet hvor jeg skal gå.

Vel hjemme er jeg ganske skjelven, og overbevist om at dette kommer til å ende stygt. Det endte heldigvis ikke så ille som fryktet. Det ble brukt løsskudd, vannkanoner og tåregass mot demonstrantene. To personer ble drept, ni ble skadet og et titalls demonstranter arrestert i løpet av kvelden.

I utgangspunktet kunne politiet ha arrestert alle de rundt 1000 demonstrantene som var samlet. I følge en av landets nye lover er det nemlig ikke lov å demonstrere lenger. Det vil si, det er lov, men da må du melde inn demonstrasjonen minst tre dager i forveien.

Så mye for ytringsfriheten.

HVERDAGSLIV i kairo

Posted on

Det har uten tvil vært mye skole de siste ukene (ref. forrige innlegg). Heldigvis har det vært tid til annen moro også.

Nil i solnedgang

Da jeg kom hjem fra Beirut flyttet jeg inn til Maren for noen dager. Siden leiligheten jeg bor i er ekstremt lytt, sliter jeg enormt med å få sove. Jeg trenger heldigvis lite søvn, men å sove dårlig hver eneste natt i en lengre periode tærer på kroppen. Da er det godt å ha en venninne å kunne overnatte hos innimellom.

IMG_2320

Nok en sen fest i gaten utenfor der jeg bor. Det er så lytt at det ikke spiller noen rolle om balkongdøren inn til rommet mitt er åpen eller ikke. Dørene, veggene, ja selv sengen, rister – og jeg er glad for at jeg har husket å lakke neglene.

En av dagene bestemte vi oss for å ta oss en båttur på Nilen. Jeg elsker Nilen! Fortatt hender det at jeg må klype meg i armen for å tro at det virkelig er Nilen jeg ser. Vi leide en fellouka for en time, ble rodd noen titallsmeter ut fra kaia og nøt den vakre solnedgangen over verdens lengste elv.

IMG_2283

IMG_2277 IMG_2270

Helgen etter var det klart for et nytt løp. I utgangspunktet skulle det være fire kilometer, men på grunn av logistikkproblemer ble det kuttet ned til halvannen.

IMG_2288

Vi møttes på denne lille, grønne øyen før løpet startet.

Jeg stilte meg foran i feltet sammen med mine løpekompiser Marianne og Ahmed. Da startskuddet gikk så jeg Ahmed forsvinne som et oransje prosjektil i horisonten og konsentrerte meg om å holde ryggen til Marianne.

Etter en stund så jeg et stort banner, som jeg var sikker på at var mållinjen, og startet innspurten. Sjokket var derfor stort da det viste seg at det slett ikke var mål (det skulle jo egentlig ikke vært mulig på en så kort distanse). Da en publikummer ropte at jeg var nummer to, var jeg overbevist om at han måtte være full (og det er jo litt av en prestasjon her). Han var riktignok ikke helt på viddene, for da jeg krysset mållinjen viste det seg at jeg var nummer tre. Utrolig gøy! Jeg var sikker på at det var mange jenter foran meg og helt frem til premieutdelingen gikk jeg egentlig og ventet på at noen skulle huke tak i meg for å si at det hadde skjedd en feil. Sørafrikanske Marianne kapret andre plassen, mens egyptiske Maryam tok den gjeveste medaljen. Vi var med andre ord tre nasjoner representert i teten.

På pallen

Deretter fulgte seremoni hvor vi ble ropte opp på pallen. Jeg smilte fra øre til øre da jeg ble ropt og mottok premien min, en flott treningsbag, et elektronisk hoppetau og svettebånd.

IMG_2291

Sorry ass, men jeg greide ikke å la være å vinke til publikum da navnet mitt ble ropt opp.

149377_370532639780678_8984867237253515319_n

Arrangørene og vinnerne av kvinneklassen.

10007399_370533406447268_680410329303122012_n

Kan vi bli fotografert sammen med maskoten? Kan vi, kan vi?

Etterpå ble jeg med hjem til Marianne og familien. Hun bor her med mann og tre barn, og de har et ordentlig hjem! Litt annerledes enn studentleilighetene jeg er vant med. Her er det bilder og barnetegninger på veggene, slagord på kjøleskapet og de har til og med en hund man kan kose med! Nabolaget er helt rolig, rent og pent og gatetrakasseringen er ikke-eksisterende. Med andre ord et kjærkomment frikvarter. Etter en dusj dro vi tilbake til området der vi tidligere hadde løpt, der var det nå festival. Løpetrasseen var fylt med boder, der ulike firmaer fikk vist seg frem og tilbudt varene sine. Blant annet fikk jeg et par flyere med tilbud på plastiske operasjoner i hendene. Det er jo alltid like stas!

10636611_375200305980578_4392819669951399839_o

Kul motorsykkel nesten helt skjult av mennesker. Fra venstre: Ahmed, Lise, Marianne, Marissa og Joanne.

Nok en smell

Og tror dere ikke, neste helg var det også løp. Denne gangen et veldedighetsløp til inntekt for byggingen av en barneskole. Siden løpet ble arangert i 6. oktober-by(del)en overnattet både Ahmed og jeg hos Marianne og familien. Tåken lå tett over 6. oktober, så starten på løpet ble utsatt nesten en time. Da lettet den til gjengjeld helt, og ble erstattet av en knallsterk sol.

10257755_372766462890629_6324920110011971913_n

Morgentåken lå tett over Kairo på løpsdagen.

Så glade blir man når man får på seg matchende  t-skjorter.

Så glade blir man når man får på seg matchende t-skjorter.

1513742_372836082883667_3808089191210318350_n

Starten har akkurat gått. Det er deilig å løpe i frisk luft litt utenfor sentrum.

Det skulle vel egentlig ikke være mulig, men også denne gangen gikk jeg på en smell. Deltakerne kunne nemlig velge mellom å løpe fem eller ti kilometer, og vi hadde på forhånd bestemt oss for å løpe ti. Men da vi fikk beskjed om at Marianne og jeg lå som nummer fire og fem i kvinneklassen, bestemte jeg meg for at den tredjeplassen, den skulle jeg ha. Jeg tok opp jakten på treeren, og la meg på ryggen hennes. Hun prøvde å dra i fra, men jeg var fast bestemt på å være kleggen hun aldri ble kvitt.

Cirka 200 meter før mål la jeg inn spurten og nøt følelsen av å dra i fra. Jeg var helt kjørt da jeg krysset mållinjen. Jeg sjanglet inn på fortauskanten, brakk meg, angret på appelsinsitronen jeg spiste før løpet, hev heter pusten. Og så skjedde…. ingenting. Ingen kom bort, ingen noterte navnet mitt. Jeg satt der som et eneste stort spørsmålstegn. Marianne og Ahmed kom løpende forbi, lurte på hva i all verden jeg drev med, før de forsvant i horisonten. Ja, hva var det egentlig jeg drev med? Så reiste jeg meg og gjorde det eneste jeg så for meg at jeg kunne gjøre: Jeg fortsatte. Etter noen nølende skritt gikk jeg over til å løpe, og satte meg et nytt mål: Jeg skulle ikke gå et eneste skritt før jeg var i mål. Det gikk med et nødskrik. Jeg krysset mållinjen som nummer fem. Og nok en gang skjedde… ingenting (på forhånd var det annonsert at de ti beste i hver klasse skulle få premie).

Det viste seg at vi selv måtte oppsøke tidtakerne for å bli skrevet ned (!). Ifølge en annen løper som mente han var i mål cirka et minutt foran meg løp jeg i mål på rundt 49 minutter. Det tror jeg riktignok ikke helt på, jeg er helt sikker på at tiden min var mye dårligere enn det. Vi koste oss med piknikk i gresset før jeg vendte kursen mot sentrum igjen. Det var satt opp gratisbusser, siden løpet ble arrangert i suburben. Helt topp!

I skrivende stund er det torsdag kveld og jeg sitter på en kafe og røyker vannpipe og skriver. Nå som skolen er ferdig har jeg plutselig ingen lekser/oppgaver hengende over meg. Det skal bli deilig med litt ekstra fritid, nå som det begynner å nærme seg slutten av oppholdet.

Spådd aksjoner i morgen

I morgen er det meldt om store uroligheter i byen, så man blir oppfordret seg til å holde seg hjemme. Bortsett fra noen mindre bomber (primært rettet mot sikkerhetsfolk) har det vært stille i Kairo den tiden jeg har vært her. Men det at det tilsynelatende er rolig, betyr ikke at det ikke bobler under overflaten. I morgen er det fredag (og fridag) og da sies det at det muslimske brorskapet skal ha aksjoner. Nøyaktig hva de skal gjøre vet jeg ikke, men jeg er blitt oppfordret til å unngå store folkemasser, kinoer og kjøpesentere. Brorskapet er blitt kneblet fullstendig etter at Sisi inntok presidentembetet, og jeg har en slags følelse av at det er stille før stormen.

Da jeg var her i fjor var det demonstasjoner nesten hver fredag, men denne gangen har jeg ikke sett noen. Jeg har inntrykk av at folk er glade for at det er roligere her nå, men samtidig er virkemidlene som er tatt i bruk for å sikre denne “stabiliteten” høyst kritikkverdige. Man kan tale om at man ønsker frihet og demokrati, men hvor mye betyr det egentlig når man knebler ytringsfriheten fullstendig?

STUDENTLIV I KAIRO

Posted on

Da jeg reiste til Kairo for å studere arabisk tenkte jeg i utgangspunktet å bare bruke privatlærer. Etter et par uker fant jeg ut at jeg ville ha enda mer arabisk (et tygg og du er hekta!), så jeg meldte meg opp i både dialekt og standardarabisk på International language Institute (ILI) her i byen.

Å stirre på ord

Første dagen hadde jeg først en samtale med to lærere på dialekt og deretter en skriftlig prøve for å plassere meg på riktig kurs. Det er 12 ulike nivåer, og jeg havnet på henholdsvis nivå 7 og 8. Jeg hadde i utgangspunktet ikke trodd at jeg kom til å bli plasser høyt nok til å kunne ta mediaarabisk, men da det viste seg å være en mulighet valgte jeg å bytte fra dialekt til nettopp media. Det har jeg ikke angret et sekund på.

Før revolusjonen var klassene ganske store, men nå var vi bare fire i begge klasser. Med tanke på læringsutbyttet mener jeg at denne størrelsen er optimal. Man må prate hele tiden, utfordres konstant og har ikke muligheten til å snike seg bort. Standardarabisken har vært den største utfordringen. Det er fem år siden jeg avsluttet arabiskstudiene og det er mye som har gått i glemmeboken. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har stirret på et ord og tenkt at “ja, dette ordet kunne jeg en gang, men nå er det helt borte”. Heldigvis har teknologien gått sin gang i takt med min forvitrende hukommelse. Jeg har lastet ned en genial app på mobilen, som gjør det enkelt å slå opp ord. Den har jeg brukt flittig. Og det fine med å en gang ha lært noe, er at det kommer fort tilbake igjen. Selv om det til tider har vært heftig med fem timers skole hver dag, for deretter å sitte i timesvis med leksene.

Kildekritikk og japanske toaletter

Jeg har lært enormt mye i løpet av disse ukene, og jeg har trivdes veldig godt med å være fulltidsstudent igjen. Det har også vært deilig med rutiner i hverdagen og å måtte stå opp tidlig om morgenen. Det aller morsomste har vært mediearabisken. Der har vi lest og sett på nyheter, oversatt og bedrevet kildekritikk. Eksamenskarakterene mine viser også at jeg nok har havnet på rett hylle her i livet. Medieeksamen gikk helt klart best.

10446292_10154853366550156_3490279718630822698_o

Siste skoledag og vi stiller opp til obligatorisk klassefotografering (eller klassisk line up, om du vil). Fra venstre: Nikos (Hellas), Lise (Norge), lærer Hosn (Egypt), Jio (Sør-Korea) og Marcus (England).

Det har også vært morsomt å bli kjent med de andre studentene. På Blindern har studentmassene jeg har vært en del av i stor grad vært veldig homogene. Her er det studenter fra hele verden, i alle livssituasjoner og aldersgrupper. Blant høydepunktene var da en elev i klassen holdt et lengre foredrag om japanske toaletter – med stor innlevelse. Den tiden jeg har igjen i Kairo skal brukes til å studere på egenhånd og med privatlærer. Jeg håper også å finne en arabisklærer når jeg er tilbake i Oslo, slik at ikke alt går i glemmeboken igjen.

Og skulle jeg mot formodning ikke finne en, har jeg alltids samlingen med arabiske disneyfilmer.

Beirut, Baby! Del 2

Posted on

I dag hadde jeg siste dag på skolen. De siste dagene har vært fryktelig hektiske, men mer om det senere. Først skal vi tilbake til Beirut.

“4 down, 996 to go”

Lørdag morgen våkner jeg i det klokken ringer halv seks. Jeg får på meg løpetøyet, fester startnummeret på brystet og plastrer føttene med gnagsårplaster. I resepsjonen får jeg forsikret meg om at jeg kan utsette utsjekkstiden et par timer, og så tusler jeg av gårde mot start. Ifølge GPS-en min er det rundt tre kilometer til start, så jeg ser det som en fin oppvarming før løpet. Jeg blir litt bekymret da jeg plutselig hører en skarp pipelyd og skjønner at jeg har passert 5-kilometerspunktet. Heldigvis blir jeg forsikret om at det ikke skal ha noe å si for registreringen av tiden min underveis i løpet.

IMG_2227

Over startområdet henger det en stor blå ballong med tallet 42 på. Her kan løperne forsyne seg av frukt og vann før start, men det rekker ikke jeg. Jeg er “bare” ute 15 minutter før snart, så jeg blir vennlig oppfordret til å snarest begynne å bevege meg mot selve startstreken.

IMG_2237

Totalt er vi cirka 500 personer som skal løpe den lengste distansen. En av dem er britiske Rick, som har løpt over 1000 maraton og oppfordrer meg til å gjøre det samme. “4 down, 996 to go” klinger på samme tid forlokkende og skremmende i mine ører.

IMG_2244

IMG_2239

Deilig, deilig…vondt!

Så går starten. Først den velkjente traskingen mens feltet settes i bevegelse, deretter rolig jogging før man finner sitt bekvemme tempo. Problemet mitt i dag er at jeg går ut for hardt. Beina mine er så friske og fine, og det er så deilig å løpe. Stemningen langs løypen er fantastisk. Publikum heier og korpstettheten er stor (gøy for en gammel korpsjente!). De bratte bakkene kommer tidlig i Beirut Marathon, deretter er resten av løypen flat. Men bakkene er jo ikke noe problem for meg, som har så friske og lette ben.

Vel… Fullt så gøy er det ikke når jeg etter bare 15 kilometer føler for å kaste inn håndkleet. Da er det tross alt 27 kilometer igjen. 27! Mobilen er allerede tom for batteri og pulsklokken min tok kvelden noen uker tidligere. Jeg har altså ingen mulighet til å følge med på farten. Bena verker og jeg er et øyeblikk innom tanken på å heller gå, ta det som en fin lørdagstur, liksom, før jeg tar til fornuft. Jeg treffer nemlig kjøkkensjefen Mahmoud, og vi slår oss sammen i kampen mot kilometerne. “1 kilometer for Jonas, 1 for mamma, 1 for pappa, en for broderen, 1 for farmor, 1 for farfar, 1 for mormor og 1 for morfar”, sier jeg til meg selv. Og fremover går det!  Da beina til Mahmoud kvikner til noen kilometer senere og han drar fra meg, er jeg over kneika. Kilometer etter kilometer passeres og jeg holder motivasjonen oppe ved å tenke på den gode maten jeg skal spise når jeg har kommet til mål.

Fant nålen i høystakken

“Hvor lenge har vi løpt?” spør jeg japanske Yasuhisa idet jeg kommer opp på siden av ham.

“3 timer og 45 minutter. Hvis du gir gass kan du rekke å fullføre på under fem timer!”

Fem timer?! tenker jeg. Å nei, jeg skal nok i mål før det. Målsettingen blir derfor justert til å få en slutt tid under 4:50. Jeg (prøver å) øke(r) farten. Tettheten av Røde Kors-personal langs løypen er tett og de gjør en enorm innsats med å heie. “Girl Power!” ropes det – og jeg tenker at “hell yeah! jeg skal vise dere girlpower”. Et annet sted brøler noen “Go Shakira!” og jeg må se meg rundt for å undersøke om de har oppdaget noe jeg ikke har. Noen kilometer før mål kommer Yasuhia opp på siden av meg igjen.

“Hvor er du fra?” spør han.

“Norge!” svarer jeg. “Og du?”

“Japan”.

“Er du norsk?” hører jeg plutselig fra venstrekanten. Hittil har jeg trodd at jeg var eneste nordmann i løpet (jeg vekslet noen ord med et par svensker midtveis), men det viser seg senere at jeg bare ugjør en tredjedel av den norske delegasjonen. En av de to andre er Else, som bor og jobber i Beirut. Snakk om å ha funnet nålen i høystakken. Og vips, så har vi tre blitt en japansknorsk løpetropp, som sammen kjemper oss fremover.

Kamp mot klokken

Cirka en kilometer før mål skjønner jeg at tidsmålet mitt henger i en tynn tråd. Jeg har fortsatt krefter igjen, så jeg øker tempoet og kampen mot klokken starter for alvor. Cirka to hundre meter før mål ser jeg to rygger og konkurranseinstinktet tennes. Jeg løper alt jeg kan (trolig ikke så mye), tar igjen førstemann og greier akkurat å spurtslå andremann på målstreken. Deilig! Så får det heller være at klokken viser fire timer, 50 minutter og 20 sekunder. Jeg vet at jeg passerte startstreken sent, så jeg håper at realtiden vil vise litt mindre. Noen dager senere viser det seg da også at min offisielle tid endte på 4:49:47. Hurra!

IMG_2248

Slik var det

Løpet kan oppsummeres slik:

0-10 kilometer: Dette går jo kjempefint! Fine, lette ben. Muligens litt fort?

10-15: Wohoo! Snart halvveis, dette går unna. Ny pers, kanskje?

15-20: Hæ? Stive ben? Vil gå. Må ikke gå. Phu, det er varmt! Hei Mahmoud! La oss slå følge.

21-30: Det skal ikke gjøre så vondt allerede! Bare løp i forveien, du, Mahmoud. Ny pers, du liksom! Ny makstidpers?

31-35: Hallo?! Er det noen som vil være løpevennen min? Du i gul t-skjorte, jeg henger litt med deg, jeg. Nei, ikke stopp nå!

36-40: Auauau. Snart fremme, snart fremme. Auau. Au.

40-42: Hei nordmann og japaner! La oss slå oss sammen. Dette greier vi: Mål i sikte!

42-42,194: Vilvilvil ta de to ryggene foran der. Kom igjen, du har krefter til en liten spurt!

42,194-42,195: Mååål! Alhamdulillah!

Barndomsminner fra en borgerkrig

Jeg bestemmer meg for å ta sjansen på å gå tilbake til hotellet, selv om jeg ikke har GPS lenger. Underveis blir jeg litt usikker på veien, så jeg spør meg for. Det viser seg at søskenparet jeg har spurt skal samme veien, så vi slår følge. De har vært og heiet på en slekning, som også har løpt. De to er begge oppvokst i Beirut, men nå er det bare broren som er igjen. Søsteren har flyttet til USA. Det er veldig interessant å høre dem snakke om hvordan det var å vokse opp i Libanons hovedstad under borgerkrigen. Blant annet stoppet de plutselig opp foran en gammel bygning.

“Husker du kinoen?” spør broren sin søster. Og det gjør hun. Hit ble barna sendt for å se på film hver kveld. Bombingen av byen skjedde til samme tid hver kveld. Da sendte foreldrene barna sine på kino. Der var de trygge i kjelleren og merket ingenting til det som skjedde utenfor. Innen filmen var ferdig. var også bombingen over. Slike beretninger gjør inntrykk.

Siden returen til hotellet tok litt lenger tid enn planlagt, har jeg fryktelig dårlig tid. “Du må sjekke ut i løpet av 15 minutter”, sier resepsjonisten. “Ehm.., kanskje jeg kan få 20?” “Ok!”. 25 minutter senere har jeg dusjet, pakket ferdig, sminket meg og sjekket ut.

Sånn ordentlige kvinnfolk bør se ut

Jeg bestemmer meg for å ta en taxi til flyplassen. Det frister veldig lite å vandre rundt i byen, med stive ben og trillekoffert, på jakt etter en buss. Taxisjåføren viser seg å være av det utadvendte slaget. Han er først over seg av beundring for mine pruteevner, deretter er det den angivelige skjønnheten min (les: det lyse håret) som er gjenstand for hans komplimenter. Deretter viser han meg bilde av sine tre tenåringsbarn, og jeg svarer med samme mynt (skryt). Han viser meg også et bilde av sin kone, og jeg sier at hun er vakker. Det er han riktignok ikke helt enig i. Men jeg er vakker, jeg! Om jeg kanskje har tid til en kopp te før flyet mitt går?

Slik oppførsel provoserer meg noe enormt. Jeg synes det er skikkelig ille å høre en mann snakke nedlatende om sin egen kone. Da jeg bodde i Egypt i fjor opplevde jeg at en mann sa til sin kone at “det er slik ordentlige kvinnfolk skal se ut”, mens han nikket mot meg. Her måles skjønnhet i stor grad ut fra hvor lys man er i huden og farge på hår og øyne. Med andre ord har jeg, med hvit hud, lyst hår og blå øyne, vunnet jackpot i skjønnhetslotteriet (hvor man selvfølgelig kun måles på disse tre kriteriene). At dette er kriterier egyptiske kvinner ikke er i stand til å etterleve, er visst sekundært. Ifølge en artikkel jeg nettopp leste er man mer ettertraktet på ekteskapsmarkedet jo lysere man er i huden. Det er så urettferdig at jeg knapt har ord.

Jeg lukket øynene og lot som om jeg sov resten av turen.

P.S. Jeg skrev en reportasje fra Beirut Marathon for Kondis. Den kan du lese HER.