RSS Feed

Beirut, baby! Del 1

Posted on

Kairo er en by som trollbinder deg og kveler deg på samme tid. Jeg stortrives her, men det ekstreme tempoet, støyen og den forurensede luften gjør at det føles godt med noen pauser innimellom. Jeg savner ofte følelsen av anonymitet, å bare være en i mengden. En tur til Beirut er da et godt alternativ. I Kairo forsøker jeg å gjøre meg så usynlig som overhodet mulig. Da jeg sminket meg før jeg dro til flyplassen fredag morgen var det første gang siden jeg forlot Norge. Resten av dagen skvatt jeg hver gang jeg møtte mitt eget blikk i speilet. Det er utrolig hvor mye litt sminke kan endre et ansikt.

IMG_2167

Endelig på vei til Beirut.

En reddende engel

Klokken var rundt 11 fredag morgen da jeg landet på libanesisk jord. Jeg stålsatte meg før jeg entret ankomsthallen, der “taximaset” er kjent for å være massivt. Til slutt måtte jeg pent be den mest innpåslitne sjåføren om å slutte å følge etter meg. Bankkortet mitt streiker ofte for tiden, så jeg er avhengig av en minibank som er i stand til å lese chipen. På flyplassen var det ingen av minibankene som ville ta kortet mitt, men heldigvis hadde jeg tatt med meg egyptiske kontanter slik at jeg kunne veksle til libanesiske. Sjokket var derfor stort da det visste seg at de ikke ville ta i mot egyptiske penger. Her var det dollars og pounds som gjaldt. Personen bak skranken i banken viste seg å være en barmhjertig samaritan. Han trakk frem 30 000 libanesiske pund (libaneserne har monopolpenger), cirka 20 dollar, som han ville gi meg. Jeg insisterte på at det var et lån og noterte meg navnet hans. Heldigvis var samme person på jobb da jeg returnerte til Kairo på søndag, slik at jeg fikk gitt ham pengene tilbake. Maken til snill fyr! Fremfor å ta taxi til hotellet, valgte jeg buss. En vennlig vakt på parkeringsplassen viste meg veien til riktig mikrobuss, og bussjåføren sørget for at jeg byttet til rett buss underveis. Å si at libanserne er vennlige, er ingen overdrivelse.

IMG_2165

Den lokale mikrobussen fra flyplassen var litt sliten, men den fungerte utmerket.

På gamle trakter

At jeg også denne gangen havnet på Mayflower Hotel i Hamra var en tilfeldighet. Min gode venn Andreas og jeg bodde der da vi reiste rundt i Midtøsten i fjor sommer, men denne gangen valgte jeg å leve litt “farlig” og brukte tjenesten Hotwire da jeg bestilte hotell. Da får man oppgitt pris, antall stjerner og område av byen, men utover det vet man ingenting om hotellet man bor på. Kjempespennende! Jeg var veldig fornøyd da jeg trakk Mayflower ut av hatten, og da det i tillegg viste seg at jeg fikk min egen lille suite kunne det ikke vært bedre. Rommet hadde stue, kjøkken, bad, soverom og balkong. Sistnevnte gjorde jeg raskt om til soldekk. Temperaturen beveget seg opp mot 30 grader på dagene, og da var det deilig å ligge der å slappe av mellom slagene. Sist jeg var i Beirut var i forbindelse med Beirut Marathon i fjor. Løpet var også grunnen til at jeg var tilbake igjen i år. Å løpe maraton i nye byer er helt fantastisk. Ikke bare får man sett byen på en helt annen måte, man får også nye venner fra hele verden.

T-skjorte-fyren

Spol ett år tilbake: Hjertet dunker i brystet. Beina verker. Jeg har løpt over tre mil og er rimelig utslitt. De siste kreftene mine bruker jeg på å undre meg over t-skjorten til fyren jeg har ligget i ryggen på en stund. “Université Saint-Joseph” står det med store bokstaver. Ligger denne mystiske skolen i Frankrike eller Libanon? Er fyren egentlig fransk eller libanesisk?

team-krampe1

Tarek, meg og Daniel under Beirut Marathon i fjor. Daniel iført universitets t-skjorte (eller singlet, om du vil).

Ett år senere: Badevakten kommer bort til meg og prater myndig på arabisk. Jeg skjønner at det er noe jeg har glemt, og tror han mener at det er inngangsbilleten som ligger i garderoben. Det viser seg derimot å være badehetten (frem til da ikke en del av mitt arabiske vokabular) som mangler. Jeg får låne en litt for stor, knallblå badehette, som jeg kan tre over hodet. Svømmehallen er en del av nettopp Université Saint-Joseph. Universitetet ligger i Libanon og Daniel, t-skjorte-fyren, viste seg å være fransklibaneser. Vi ble gode venner i løpet av de siste smertefulle kilometerne i fjor og har holdt kontakten siden. Daniel skal løpe stafettmaraton med fem kompiser i år, mens jeg nok en gang skal kjempe meg gjennom de 42 kilometerne. Vi har derfor konkludert med at en svømmeøkt vil være god dagen-før-dagen-før-dagen-trening. Deretter er det hvile som gjelder. Før vi tok turen til svømmehallen har vi vært på en mat-og-sjokolademesse, der både lokale og internasjonale matvarer er på display. Noe av det minner om de reneste kunstverkene.

Kake!

Kake!

Mer kake!

Mer kake!

Enda mer kake!

Enda mer kake!

Kjolekakeselfie.

Viposererforankjolekakerselfie.

I Libanon lager kvinnene maten i hjemmet, mens mennene kokkelerer på tv.

I Libanon lager kvinnene maten i hjemmet, mens mennene kokkelerer på tv.

Etter en bedre middag (armensk mat anbefales!) vender jeg tilbake til hotellet for å sikre meg en god natts søvn.

Pandaer og knekkebrød

Dagen etter våkner jeg av alarmen klokken ni. Fremdeles i halvsøvne skrur jeg den av, snur meg rundt og sover videre. Tre timer senere våkner jeg igjen, frisk og uthvilt. Etter å ha nytt solen og varmen på mitt improviserte soldekk på balkongen, er det snart på tide å komme seg av gårde for å møte min gamle studievenninne Kaja. Hun bor i Beirut, der hun kombinerer masterinnspurten med jobb ved ambassaden. Jeg har ikke sett Kaja på mange år, så det er ordentlig koselig med en skikkelig oppdatering. Kaja viser meg også en butikk der de selger pandalakris, og jeg forlater stedet mange pandaer rikere. Da jeg senere også finner en butikk som selger Wasa knekkebrød, er livet komplett.

Åh, lykke!

Åh, lykke!

Etter et bedre libanesisk måltid sammen med Kaja, tusler jeg mot Beirut Souks for å hente startnummeret mitt. Det er cirka 20 minutter å gå dit, men med GPS på telefonen er det jo ingen sak. Vel fremme får jeg en konvolutt med navnet mitt skrevet på. Siden de ikke har denne-får-bare-de-som-løp-hele-maratondistansen-t-skjorten i min størrelse, putter mannen bak skranken både en rød og en gul t-skjorte i posen min og blunker lurt. Nå er det virkelig for sent å snu.

Alltid gøy med nye løpe-t-skjorter.

Alltid gøy med nye løpe-t-skjorter. Nummer 196 er klar til start.

Klokken er allerede blitt ni før jeg er tilbake på hotellet. Planen er egentlig å gjøre lekser et par timer før jeg skal legge meg, men jeg bruker i stedet tiden til å studere løypeprofil og å dobbel-og trippelsjekke at alt er klart til morgendagen. Deretter dobbel-og trippelsjekker jeg at klokken er stilt riktig, totalt skal den ringe syv ganger mellom 05.25 og 06.00. I siste øyeblikk bestemmer jeg meg for å bestille telefonvekking også. Så sovner jeg.

Sengelektyre.

Sengelektyre.

… To be continued.

Studentliv

Posted on

Beklager få oppdateringer fra denne kanten. Det skyldes at dagene primært tilbringes slik:

IMG_2151 IMG_2141 IMG_2159 IMG_2153 IMG_2162 IMG_2099

Lover å komme sterkere tilbake!

Ærre hær d´ær party?

Posted on

“Ånei!”, tenkte jeg da jeg entret gaten min og så lysene. Jeg hadde sett dem før og visste så altfor godt hva de fargesprakende girlanderne som løp langs husveggene betydde: Bryllupsfest!

I takt med at jeg nærmet meg bygget mitt ble gaten stadig mer folkerik og musikken høyere. Til slutt var volumet så massivt at jeg med hånden på hjertet kan si at jeg aldri har opplevd noe liknende. Det var tilfeldigvis akkurat da jeg var fremme ved inngangsdøren min. Jeg kunne ikke fornekte det lenger, festen var hos oss. Nærmere bestemt var det naboen som feiret bryllup, men feiringen fant sted på gaten utenfor huset vårt. Storøyd oppdaget jeg at dørene våre sto og dirret av bassen, lydnyvået var så høyt at vi måtte skrike til hverandre skulle vi snakke sammen i leiligheten. Herremin, det var umulig selv å høre sine egne tanker. Jeg slo kjapt fast at musikken var så høy at det kunne være skadelig for hørselen. Sist det var bryllupsfest (da litt lenger nede i gaten) holdt de det gående ut i de sene nattetimer – og dro meg med på lasset. Det sto derfor klart for meg at dette ikke var et sted å bli værende.

Takk og lov finnes det ei fantastisk jente som heter Maren og også bor i Kairo. Hun har en ekstra seng, og den fikk jeg låne. Leiligheten hennes ligger i et rolig nabolag, jeg hørte ikke en lyd utenfra. For en luksus, jeg sov som en sten! Senere viste det seg at noen må ha varslet politiet om bryllupsfeiringen i gaten min. De kom og avbrøt festen ved midnatt.

We run this town

Klokken seks ringte alarmen min. Livredd for at Maren skulle våkne spratt jeg opp. Så la jeg meg ned igjen og slumret i ti minutter, før jeg spratt opp igjen. Er det én ting som alltid får meg opp av sengen om morgenen så er det en løpeavtale. I dag var det fredag og løping med Cairo Runners, noe av det morsomste jeg vet.

IMG_2067

Soloppgang, belønningen for å stå opp tidlig.

Cairo Runners samler hundrevis, noen ganger langt over tusen, løpere i gatene. Her spiller verken alder, kjønn, religion eller etnisitet noen rolle. Det viktige er at man kommer seg ut og beveger seg og skaper en trivelig opplevelse sammen. Jeg løp med denne gruppen noen ganger i fjor, og koste meg glugg hver gang. Flere av mine beste venner her i Kairo har jeg blitt kjent med gjennom Cairo Runners.

IMG_2072

Felles oppvarming med diverse tøyeøvelser før start.

IMG_2062

“We run Cairo” er slagordet til Cairo Runners. Det er å se både på startporten og på tallrike t-skjorterygger langs løypen.

I dag skulle jeg møte Ahmed, min løpepartner in crime. Han introduserte meg også for sin nye løpepartner, råskinnet Maya fra Sør-Afrika. Solen steg opp over Nilen idet startskuddet gikk og vi la ut i et heidundranes tempo. “Vi får se hvor lenge dette går”, tenkte jeg. Svaret kom halvveis, da gikk det ikke gikk lenger og jeg til min store frustrasjon måtte slippe dem av syne.

IMG_2071

Maya og Ahmed, to ivrige løpsentusiaster.

Likevel, fy flate for en flott opplevelse det var. Zamalek er en av Kairos vakreste og fredeligste bydeler, en øy omkranset av Nilen på alle kanter. I mål etter å ha fullført den åtte kilometer lange runden ble jeg gjenforent med mine like fornøyde løpekompiser. Nå gjelds det bare å ligge i hardtrening, slik at jeg greier å holde følge med dem innen sesongen er over. De løper begge milen på rundt 40 minutter, så jeg har noe å strekke meg etter.

10403309_362163477284261_577207815473299739_n

Haren(e) og skilpadden fornøyde etter dagens morgenøkt med Cairo Runners.

Jeg traff også en annen Cairo Runners kjenning i Zamalek. Det var Ayman, en flott fyr jeg ble kjent med i fjor. Vi tok en liten spasertur i en hage (grønn oase! (nesten) frisk luft!) i nærheten og diskuterte arabisk grammatikk, før jeg vendte kursen hjemover.

Det store kaffemysteriet

Jeg vil anslå at jeg har servert over 10 000 kopper kaffe i løpet av min karriere som flyvertinne. Hvor mange jeg har drukket selv, vet jeg ikke, men som den kaffeoholikeren jeg er, kan jeg love at det er mange. Jeg har drukket kaffe på de merkeligste steder til de merkeligste tider, med det uungåelige resultat at jeg har endt opp med å ta konstant tilgang på kaffe som en selvfølge. Sjokket var derfor stort da jeg senere på dagen sto med min kompis Øystein midt i sentrum av Kairo og ikke var i stand til å finne et sted de serverte kaffe. Riktig nok var det fredag og mye var stengt, men likevel, da! Vi gikk gate opp og gate ned, spurte folk vi møtte, men noen kafé eller restaurant fant vi ikke. Den vi egentlig hadde sett for oss var stengt i dag.

Dermed endte det som det måtte ende, på Zamalek. Der var det ikke noe problem å finne en åpen kaffesjappe, alhamdulillah. Kaffen var attpåtil fantastisk god, jeg har fått helt dilla på cappuccino med hasselnøttsirup.

Jeg gleder meg til å bli bedre kjent i denne delen av byen, for altfor mye tid går med på å lete etter ting og tang. Men så lenge historien ender med en deilig kopp kaffe i hånden, så skal jeg ikke klage.

Tilbake i Kairo

Posted on

Jeg er fryktelig glad for at jeg ikke visste hva jeg gikk til da jeg høsten 2007 troppet opp på Blindern med magen full av sommerfugler. Journalistikkstudiet var fullført, Australia et avsluttet kapittel. Nå var det Midtøsten, og da spesielt det arabiske språket, mine neste år skulle vies til. “Neste år” skulle vise seg å være et relativt begrep. Å lære seg arabisk er et evighetsprosjekt, man blir aldri utlært. Prosessen er til tider (les: stort sett hele tiden) så frustrerende at man har mest lyst til å rive seg i håret. Etter hvert glemmer man hvorfor man i det hele tatt bestemte seg for å lære seg arabisk, det eneste som er viktig er å pugge gramatikkregler og gloser. Samtidig er språkstudiet utrolig morsomt, spennende og givende.

studering

Arabiskstudiet: Så morsomt, så frustrerende.

Er man først bitt av basillen er det vanskelig å slutte, så nå er jeg tilbake i Kairo for å fortsette språkstudiene. De siste årene har arabisken i stor grad blitt nedprioritert til fordel for jobbing, så jeg er veldig spent på hvor lang tid det vil ta før jeg føler at jeg henger med igjen. Det viktigste er jo uansett at jeg er tilbake i by´n og utrolig motivert for å starte “prosjekt arabisk”.

Ha det, Oslo!

Alarmen ringte 03.30. på avreisedagen. For en gangs skyld hadde jeg startet pakkingen tidlig, så det var bare å samle sammen sakene og vende kursen mot flytoget. Mamma var snill og kjørte meg til stasjonen, og Jonas ble med helt til Gardermoen. Jeg var fremdeles i ørska da flyet rett før klokken seks tok av med kurs mot Frankfurt. Der hadde jeg cirka to timer i transit før flyet til Kairo skulle gå.

bilde

Å se soloppgangen fra et fly er utrolig vakkert.

Flyturen til Egypt gikk kjapt. Jeg hadde tross alt min egen underholdningsavdeling på raden bak, i form av et lite barn som gråt ustanselig og sparket i stolryggen min. Stas! Vel fremme i Kairo var det bare å ordne visum og komme seg gjennom passkontrollen. Her gjelder det å smøre seg med tålmodighet: Selv om ikke køene er spesielt lange, tar det fryktelig lang tid. En time tok det denne gangen, heldigvis hadde jeg fortsatt gråtende barn i min umiddelbar nærhet, da gjør det jo ingenting å vente.

Hallo, Kairo!

Min gamle venn Hosam kom og møtte meg på flyplassen og kjørte meg til leiligheten der jeg skal bo. Forrige gang bodde jeg i Mohandeseen, en fin bydel i Kairo. Denne gangen ønsket jeg å bo litt mer sentralt, så jeg hadde sikret meg et rom i en leilighet midt i byen. Jeg var ikke helt forberedt på at nabolaget skulle være så shabby, men jeg regner med at jeg kommer til å venne meg til det etter hvert. Selve leiligheten er fargerik, stort sett i ulike rosatoner (som skreddersydd for meg!). Jeg deler med en gresk jente (riktignok bare til søndag, da vender Christina tilbake til Athen) og et egyptisk ektepar.

Leiligheten består av tre soverom, kjøkken, bad og stue. Rommet mitt er enkelt; seng, klesskap og en pult. Mer enn det trenger man jo strengt talt ikke. Det er ganske mye støy utenfor vinduet mitt, men nå har jeg kjøpt ørepropper og satser på at det skal gjøre det lettere å få sove. Jeg har også investert i en hel rekke insektsmidler, og hittil ser det ut til at jeg vinner kampen mot maur og andre krypdyr på rommet mitt. Den greske jenta jeg bor sammen med fortalte at hun hadde funnet tre kakerlakker i komfyren vår, så nå har jeg fått en veldig god unnskyldning til å spise mat ute. Leiligheten er ellers ren og i godt hold, altså, men i bydelen min er det visst vanskelig å holde krypdyrene unna.

stuen

Slik ser stuen vår ut. I går fikk vi til og med tv, så nå er det blitt fart på sakene.

rommet mitt

Rommet mitt. Fint og rosa, akkurat slik jeg liker det.

Hvordan finne roen i kaotiske Kairo

Sist jeg var i Kairo ble det veldig mye jobbing og lite annet. Denne gangen er jeg innstilt på at dagene primært skal brukes til arabiskstudier. Samtidig ønsker jeg å se og oppleve mest mulig mens jeg er her. Da Christina spurte om jeg ville være med til Cairo Tower, var jeg ikke vanskelig å be.Det 187 meter høye tårnet tilbyr en vidunderlig utsikt over Kairo. Frem til 1971 var det den høyeste bygningen i Afrika, men så kom Hillbrow Tower i Sør-Afrika og stjal tittelen. Afrikas høyeste eller ikke, Cairo Tower er definitivt verdt et besøk.

cairo tower

Cairo Tower var Afrikas høyeste bygg da det ble bygget fra 1954 til 1961. Arkitekturen er ment å vekke assosiasjoner til lotusblomsten.

utsikt

For en utsikt! Jeg blir fremdeles litt starstruck hver gang jeg ser Nilen.

Det er så fint å stå og se utover en by jeg er så glad i. Noe av det som virkelig slo meg var hvor stille det var. Trafikkstøyen var så langt unna at man knapt kunne høre den, og ingen kjempet om oppmerksomheten din. I tillegg er Zamalek, den delen av byen der tårnet befinner seg, byens grønneste område. Jeg ble faktisk overrasket over hvor mange grønne lunger det faktisk finnes her.

meg

Turist i “egen” by.

Ja, vi ❤ GPS 

Jeg prøver å gå så mye til fots som bare mulig, slik at jeg får orientert meg i byen. Trafikken byr på visse utfordringer, men det går stort sett greit. Jeg ser på det som en blanding av “førstemann” og tetris. I tillegg er blondinefaktoren i bydelen jeg bor i uhyre lav (jeg har ikke sett noen), så oppmerksomheten mine lyse lokker vies her er til tider ganske ekstrem (mer om dette senere).

Det ble en milepæl for meg å få meg et arabisk simkort med nettilgang. Nå har jeg nemlig GPS! Praktisk både når jeg lurer på hvor langt hjemmefra jeg er og når jeg undrer meg over hvorvidt taxien er på rett vei. Jeg har også funnet meg et par trivelige cafeer, der jeg kan sitte og lese. Min absolutte favorittkafé i Mohandeseen var til min store sorg blitt stengt, men nå har jeg funnet et par i Zamalek der de har a) god kaffe, b) tilfredsstillende nettilgang, c) muligheten til å sitte ute, d) greie toaletter og e) røykfrie områder (åneida, jeg er ikke kresen).

Solnedgang observert på spasertur til Zamalek (med GPS, så klart).

Solnedgang observert på spasertur til Zamalek.

Jeg er også veldig fornøyd med å ha fått ordnet meg en treningsavtale på Hilton, som ligger nøyaktig 1,5 kilometer fra leiligheten min (har målt det med GPS-en). I utgangspunktet ble jeg informert om at det ikke finnes noe treningssenter i nærheten av der jeg bor, så jeg ble veldig glad da jeg oppdaget denne muligheten. Treningsanlegget er ikke like fint som jeg hadde håpet, men det fungerer helt greit.  Det har de mest nødvendige apparatene, og jeg har valgt å gi meg selv den frihet å løpe i tights og t-skjorte (de gangene jeg løper ute er det med lange ermer og “saggy bukser”), selv om det stort sett bare er menn jeg “trener” med. Jeg skriver trener i anførselstegn fordi jeg har inntrykk av at de andre på treningsrommet gjerne bare sitter på et apparat og ser på tv.

... Men løpetightsen min får du aldri.

… Men løpetightsen min får du aldri.

Det er bare drøye to uker til jeg skal til Beirut for å løpe maraton, så det er viktig å forsøke å løpe jevnlig. Jeg deltok i fjor også, og da hadde jeg ikke akkurat den beste oppladningen. Man kan vel si at jeg stilte på startstreken med minuskilometer i løpebanken, frityrstekt mat i magen og lunger fulle av vannpiperøyk. Det ble fryktelig tungt! Så i år har jeg gitt meg selv vannpipeforbud, jeg forsøker å spise fornuftig og å få noen kilometer i beina. Det høres veldig kjedelig ut, men jeg lover å komme sterkere tilbake når mission marathon er fullført.

Nå logger jeg av fra kvelden, men jeg kommer til å oppdatere bloggen jevnlig i løpet av tiden jeg tilbringer her i Kairo. Stay tuned!

Besøk hjemmefra

Posted on

Man kan trygt si at tilværelsen i Kairo har forandret seg siden jeg skrev sist. Væromslaget skjedde plutselig. Forrige søndag var det strålende sol og t-skjortevær. Mandag var det så kaldt at jeg knapt visste hvor jeg skulle gjøre av meg. Forskjellen på kulde her og hjemme i Norge er at det her i Kairo også er kaldt inni husene.  Varmeovner er ikke-eksisterende.

Løpetid

Den siste måneden har stort sett gått med til jobb, studier og besøk hjemmefra. En riktig så fin kombinasjon.

En tidlig morgen hadde jeg avtalt et intervju med Cairo Runners. Det er Kairos første og største løpetropp (de fylte ett år for noen dager siden) – og hver fredag samler de hundrevis av morsjonister.  Å se dem løpe er en fantastisk opplevelse. Folk i alle aldre og i ulik fysisk form samles og springer sammen, samtidig som man oppdager nye deler av byen. Hver tur legges nemlig til et nytt sted. Cairo Runners har nesten blitt en slags kultbevegelse her. Så populært er det, at ryktene sier at folk dukker opp bare for å bli tatt bilde av. Bildene legges senere ut på Facebook og er sikre “likesvinnere”.

Opp mot 2000 personer kan dukke opp når Cairo Runners inviterer til fredagsjogg.

Opp mot 2000 personer kan dukke opp når Cairo Runners inviterer til fredagsjogg.

Jeg var i reportermodus og hadde følgelig lagt igjen treningstøyet hjemme. Over skulderen hadde jeg en diger kamerabag, på bena mine rosa ballerinasko og på meg hadde jeg chinos og en tunika. Overraskelsen var derfor stor da fyren jeg hadde avtalt å møte klappet meg på skulderen og ønsket meg god tur. “Ja vel”, tenkte jeg – “vi prøver”. Jeg vil vel ikke akkurat anbefale dette antrekket til en treningstur, men alt i alt det seg å ikke være en så dum ide. Bildene ble mye bedre siden jeg var midt oppi det (bokstavelig talt). Dessuten var det mange som gikk, fremfor å løpe, så jeg slapp å beinfly. Og jeg må innrømme at jeg jukset. Ikke bare valgte jeg den korteste ruten – jeg kuttet hjørnet.

Ellers var det jo en litt spesiell opplevelse da jeg satt på huk og fotograferte, og hørte et våpen smelle sammen noen centimeter til venstre for meg. “I all verden…”, tenkte jeg. Men soldaten, som sto på den andre siden av gjerdet, smilte og ville bare bli fotografert, han også. Med våpenet.

Uken etter var jeg tilbake for å løpe på ordentlig – og det var virkelig en fantastisk opplevelse. Stemningen er ufattelig god – folk er så positive og glade og man kommer utrolig lett i kontakt med andre (allerede før vi begynte å løpe hadde jeg sikret meg skyss hjem). Denne gangen valgte jeg den lange ruten – og fant et par gule løpesko jeg kunne henge meg på. Den er så fin den dynamikken som oppstår når man løper sammen med folk man ikke kjenner, I begynnelsen er man litt usikre på hvor man har hverandre – i mål er det som om man har kjent hverandre lenge og “high fives” er en selvfølge.

Besøk hjemmefra

Kvelden i forveien hadde mamma og pappa ankommet Kairo. Jeg dro derfor rett til hotellet deres for å dusje der. Dusjen i leiligheten vår er helt ok, men ikke mer enn det, så det var utrolig deilig å få tatt en ordentlig dusj. Etterpå tok vi turen til nabolaget mitt for litt sightseeing. Middagen spiste vi på Seqouia, en av de beste restaurantene i Kairo (synes jeg). Der spiste vi nydelig arabisk mat og røykte vannpipe.

Mamma og pappa.

Mamma og pappa.

Mamma får en omvisning på "kjøkkenet".

Mamma får en omvisning på “kjøkkenet”.

Sandpapir i halsen

Dagen etter sto jeg opp tidlig. Det var dagen for Sodic Charity Run, et seks kilometer langt veldedighetsløp til inntekt for en barneskole som skal bygges. Jeg dro sammen med Ayman og Mohamed, som jeg møtte dagen i forveien da vi løp med Cairo Runners. Mohamed hadde dessverre skadet kneet, men Ayman og jeg var klare for å løpe. Vi var litt sent ute, og på et tidspunkt fryktet jeg at vi ikke skulle rekke starten. Det viste seg at jeg ikke hadde noe å frykte. Det var trafikkork i byen, så starten ble utsatt halvannen time slik at alle skulle rekke frem. Det passet mamma og pappa utmerket. De skulle komme for å heie, men taxisjåføren deres fant ikke veien. Det endte med at Mohamed dro og møtte dem. Mamma og pappa var likevel fornøyde med å ha fått en veldig annerledes form for sightseeing.

Ayman og jeg fikk enkelt meldt oss på løpet og festet de utdelte startnumrene på t-skjortene våre. Min egyptiske venn måtte til slutt flire da jeg for tredje gang spurte om han var helt sikker på at vi ikke skulle registrere numrene på navnene våre. Nei, vi skulle ikke det.

Før start var jeg fryktelig tørst og ergret meg grønn over at jeg hadde glemt å ta med vann. På et tidspunkt vurderte jeg å drikke av springen, men kom frem til at jeg foretrekker sandpapir i halsen fremfor å risikere påfølgende sykdom. De tre kilometrene frem til vi fikk utdelt vann var skikkelig tunge og jeg følte jeg sneilet meg fremover. Etter å ha fått i meg litt vann gikk det heldigvis bedre – det er deilig å løpe!. Løypen var hver 500. meter merket med tilbakelagt lengde, og før jeg visste ordet av det var jeg i mål. Der ventet både mamma og pappa – veldig stas!

I mål!

I mål!

Beste kuren mot sandpapir i halsen. Uten tvil.

Beste kuren mot sandpapir i halsen. Uten tvil.

Da jeg senere gikk til “listepersonen” for å høre hva som ble tiden min bladde og bladde hun uten å finne nummeret mitt. “Beklager, vi noterte bare de 75 første”, fikk jeg beskjed om. Da jeg spurte hva person nummer 75 løp på var svaret 48 minutter. Jeg følte  jo at det hadde gått sakte i dag, men at jeg skulle har brukt bortimot en time syntes jeg hørtes litt merkelig ut. Det viste seg snart at jeg rett og slett var blitt glemt. En fyr som sto ved siden av meg fortalte at han lå bak meg og at jeg hadde sprunget i mål cirka minuttet før ham. Hvis det stemmer kvalifiserte jeg til en cirka 38. plass med en tid på rundt 29 minutter. Men primært var dette et løp man deltok i for å ha det gøy og for å støtte et godt formål – så tiden var mindre viktig. Og morsomt, det var det!

Glade for å være i mål (og for å ha en vannflaske å klamre seg fast til).

Glade for å være i mål (og for å ha en vannflaske å klamre seg fast til).

Inne på stadion var det kåring av mister fit (eller noe sånt). En spesiell opplevelse.

Inne på stadion var det kåring av mister fit (eller noe sånt). En spesiell opplevelse, det gikk mye i squats og vektløfting.

Etter løpet dro jeg igjen til hotellet til mamma og pappa for å låne dusjen. Mamma, pappa og Thea (som også er på besøk fra Norge) dro på museet her, men jeg har vært der noen ganger før, så jeg ble igjen på hotellet med en  bunke norske aviser. Det tok ikke lang tid før jeg fikk en telefon fra Thea:  “Høres ikke dette ut som en scam, Lise? De sier at det er bønnetid og at museet er midlertidig stengt – men de tar oss gjerne med til government shopen sin.” Vi lo godt da vi senere så at akkurat dette scenarioet var skildret i Lonely Planet med varseltrekant rundt.

Utsikten fra hotellrommet.

Utsikten fra hotellrommet.

Etterpå møttes vi utenfor museet og dro så til Khan al-Khalili-basaren. Med få turister i området blir dette en intens opplevelse. Da vi var ferdige var vi alle så utslitt at vi dro rett hjem og stupte i seng.

Jeg greide å motstå fristelsen.

Jeg greide å motstå fristelsen.

Banankakemiddag på Khan al-Khalili. Nam!

Banankakemiddag på Khan al-Khalili. Nam!

 

Litt her og litt der, men mest der

Posted on

Tiden går så fort. Jeg har mest lyst til å finne pauseknappen og stanse tiden en stund, slik at jeg virkelig rekker å nyte det jeg opplever nå.

Jeg kom tilbake til Kairo på søndag etter å ha vært en svipptur hjemom og rukket en rask visitt til Beirut. Det er utrolig deilig å være tilbake igjen. Det er rart hvor fort det går å føle seg hjemme i en ny by.

Et spesielt kirkebesøk

Som journalist har jeg opp gjennom årene befunnet meg i mange merkelige situasjoner. Da jeg reiste til Virgin Mary’s Coptic Church her i Kairo i håp om å finne noen å intervjue om situasjonen for de kristne i Egypt ante jeg lite om hva som ventet meg. Jeg dro dit fordi det var der noen åpnet ild mot et bryllypsfølge i midten av oktober. Det er flere kirker med samme navn i byen, så den tidligere vaskehjelpen til naboen min hadde tilbudt seg å følge meg dit slik at jeg kom meg til rett sted. Vel fremme hadde jeg en følelse av at dette kunne ta litt tid, så jeg sendte henne hjem. Utenfor kirken sto det bevæpnete vakter og et øyeblikk trodde jeg den var stengt av, men jeg fikk lov å gå inn. Jeg fikk forklart at jeg er en norsk journalist som skulle skrive en artikkel – og lurte på om noen snakket engelsk. Det var det dessverre ikke. Mens jeg vurderte hva jeg skulle gjøre dukket en prest opp. Han var engelsktalende, men fortalte at han var sliten og at jeg måtte komme igjen neste dag.

Jeg var på vei ut av kirken da en person kom løpende etter meg. Han hadde funnet en doktor, og doktoren snakket engelsk. Dermed gikk jeg tilbake igjen og fikk en lang prat med legen om skyteepisoden og kopternes situasjon etter den egyptiske revolusjonen. Da vi var ferdige var en religiøs seremoni i gang i kirken. Jeg stilte meg i døråpningen og ble raskt vinket inn. Jeg satt meg på en benk bakerst, men ddet tok ikke lange tiden før jeg fikk beskjed av presten som ledet seremonien om å flytte meg lenger frem. Seremonien var veldig annerledes enn gudstjenestene jeg er vant med hjemmefra. Det var mye sang og resitering på arabisk, og man spredte noe som minnet om røkelse i hele kirken. Da det hele var over, ville presten (en annen enn han jeg snakket med tidligere) mer enn  gjerne ta en prat. Da intervjuet var avsluttet (mer om dette senere) ble jeg invitert på te på bakrommet. Der befant det seg mange mennesker, som alle syntes det var interessant med en gjest fra nord. En arabisk dame, som ifølge presten var “gal” erklærte først sin kjærlighet til meg, før hun skjelte meg ut høyt på arabisk fordi jeg er amerikansk og elsker Obama. Jeg forklarte at jeg er norsk, jeg. “Hater du Obama?” spurte hun. “Jeg tror på kjærligheten, jeg hater ingen”, sa jeg på min begrensete arabisk. “Hun hater ingen andre enn Obama,” sa en ung kvinne, som forsøkte å glatte over situasjonen.

Det obligatoriske spørsmålet om jeg var gift dukket selvfølgelig opp, og jeg svarte automatisk “ja”. Men jeg skjønte snart at det faktum at jeg ikke har noen ring på fingeren ikke var gått ubemerket hen. Ikke hadde jeg noe å bilde av mannen min å vise frem heller (hadde ikke telefonen min vært borte kunne jeg i hvert fall vist et av kjæresten min). Men nettopp dette med bilder skulle snart bli et tema. For presten, med langt grått skjegg, en stor svart kappe og et digert kors rundt halsen, fisket plutselig frem en smartphone og lurte på om vi kunne ta bilde sammen. Der etter fulgte en lang rekke både små og store som ville bli fotografert sammen med den rare blondinen, mens den sinte damen jevnlig kjeftet på meg for min angivelige amerikanske tilhørighet og forkjærligheten for Obama. Før jeg dro lurte presten på om vi kunne bli venner på Facebook – og jeg var hjertelig velkommen tilbake. Den egyptiske gjestfriheten er på ingen måte oppskrytt. Det er også interessant å se den evnen personer har til å gå videre. Personene jeg snakket med var veldig klare på at man ikke skulle la seg knekke av den vanskelige situasjonen landet er inne i. Og på viktigheten av å møte hat med nettopp kjærlighet.

Biljakt i Beirut

Samme natt satte jeg meg på flyet til Norge. Der jobbet jeg noen dager i SAS, før jeg vendte kursen mot Libanon og Beirut Marathon. Verden er liten, og det viste seg at kapteinen har en datter som har studert i Beirut. Jeg var derfor hjertelig velkommen inn i cockpit. Der ble jeg sittende resten av turen. Selv etter seks år som flyvertinne, og med mange timer tilbragt der fremme, synes jeg det er like stas. Det er ingen tvil om at pilotene har verdens vakreste kontorutsikt.

IMG_2183

En finere flyvert skal man lete lenge etter!

Da jeg landet i Beirut klokken seks hadde jeg ganske dårlig tid. Jeg skulle nemlig løpe Beirut Marathon, og research på nettet viste at startnummertildelingen stengte klokken åtte. I motsetning til i Norge var det ikke mulig å hente det på selve løpsdagen. Jeg reiste derfor bare med håndbagasje og hadde vært nøye med å notere både adressen til stedet startnummeret skulle hentes og telefonnummeret til en kontaktperson før jeg dro. Vel fremme fikk jeg kapret en taxi, men fikk en litt merkelig magefølelse før jeg satte meg inn og tok derfor et bilde av id-kortet til sjåføren. Det viste seg at han ikke var spesielt glad for dette, og han var opptatt av at bildet måtte slettes. Da han stoppet fikk jeg en klar følelse av at vi var på feil sted. Jeg fikk likevel opplyst at det var riktig. Etter mye frem og tilbake ble jeg så irritert at jeg hoppet ut av taxien. En person utenfor hjalp meg å få kofferten ut av baggasjerommet, og jeg la i vei for å finne en ny taxi. Vel inne i den nye taxien tok det ikke lang tid før jeg skjønte at vi ble forfulgt av en sint taxisjåfør. Mine nye sjåfører (ja, det var to av dem) ba meg bli sittende i bilen og ikke si noe, før de hoppet ut for å prate med ham. Jeg hadde nettopp vært i minibanken og hadde derfor bare “store penger”, men de fikk betalt ham nok til at han ikke plaget oss mer. Deretter fortsatte ferden mot det jeg frem til nå trodde var startnummerutdelingen.

Feil sted til feil tid

“Her er det!” sa sjåførene og stoppet bilen midt på motorveien. Javel? En av dem pekte mot et mørklagt bygg på den andre siden av veien. Han fulgte meg halvveis over veien, før han lurte på om det var greit at jeg gikk alene derfra. Jada, det var jo det. Jeg gikk rundt bygget med trillekofferten på slep. Til slutt kom jeg frem til en dør, der det satt en person. Bortsett fra tilstedeværelsen av et annet menneske var det lite som tilsa at det var noen form for startnummertildeling der. Jeg prøvde gjentatte ganger å ringe nummeret jeg hadde notert meg, men ingen svarte. “Du må dra til City Mall,” sa personen.

Klokken var nå syv og det begynte virkelig å haste. Jeg fikk praiet en taxi og en hjelpsom sjåfør og kona hans ble snart veldig engasjert i jakten på et startnummer. Vel fremme på City Mall viste det seg heldigvis at vi var på rett plass, de hadde bare flyttet stedet uten å oppdatere informasjonen på nettet. Sjelden har jeg vært mer glad for å se en konvolutt med navnet mitt på. Deretter dro vi til hotellet. Planen var egentlig å dra ut og spise, men jeg var så sliten at det ble til at jeg gjorde et iherdig forsøk på å tømme minibaren i stedet.

Klar-ferdig-gå!

Neste dag sto jeg opp grytidlig. På grunn av varmen starter maratonet klokken syv på morgenen, og man bør være på startområdet i god tid før det. Å si at jeg var ute i veldig god tid er nok en overdrivelse. Men jeg rakk å levere bagen fra meg, drikke litt vann og skynde meg mot startstreken. Bevæpnete vakter passet området, litt annerledes enn hjemme i Norge.

Slik så det ut i startområdet.

Slik så det ut i startområdet.

Før start er jeg alltid veldig rolig. Jeg er hun rare som står for meg seg selv og ikke greier å la være å le litt, for jeg føler liksom at jeg ikke hører helt hjemme blant disse supermosjonistene. Spesielt skeptisk var jeg siden jeg kun har løpt én gang siden jeg ankom Egypt. I steden har jeg ladet opp med store doser fritystekt mat, vannpipe og masse godteri. Jeg satset på at alle endorfinene ville bringe meg langt på vei.

Verden er som sagt liten, og en middelaldrende mann huket tak i meg og lurte på hvor jeg var fra. “Norge?” sa han henrykt, og la over til gebrokken norsk. Han var tysk og eeelsket Norge. Hadde vært der over 15 ganger! Vi ønsket hverandre lykke til og like etter gikk startskuddet.

Sekunder før startskuddet går.

Sekunder før startskuddet går.

Team krampe

Man kan trygt si at Beirut Marathon er en folkefest. Veldedige organisasjoner spiller en viktig rolle, og langs løypen var det stadig plassert scener der personer danset for å skape oppmerksomhet rundt en viktig sak. Min favorittstand var mennene som danset tradisjonell libanesisk dans, debke.Temaet for årets maraton var “Run for Lebanon”. Med tanke på urolighetene i landet, og i regionen, ble det sett som spesielt viktig å gjennomføre maratonet i år.

Jeg la meg relativt raskt i ryggen på to gutter med matchende maraton-t-skjorter. En av dem falt fra relativt tidlig, men han andre holdt jeg følge med lenge. I begynnelsen var begge relativt diskrete på at vi løp sammen (en måtte knytte skolissen, den andre stoppet og tøyet litt), men etter hvert var vi inneforstått med at vi var et team. Etter hvert skiltes våre veier, men ikke lenge etter var irakiske Fahed blitt min nye løpepartner. Han bokstavelig talt nappet tak i meg da han følte det gikk for sakte. Dessverre ble han tatt av krampa, og jeg fortsatte alene, lykkelig uvitende om at det snart skulle bli meg som skulle få lide.

Maratonet kan vel oppsummeres slik:

-200-0: Hjelp, hva gjør jeg egentlig her?

0-10: Dette er så ufattelig deilig! Ikke gå ut for hardt nå. Sånn, ja. Fint tempo. Dette går bra.

10-15: Det er ganske varmt. Og jeg som var redd for å fryse!

16-21: Snart halvveis, dette går fint. Hold oppe farten.

21-25: Over halvveis. Det er deilig å løpe.

25-27: Uff, dette begynner å gjøre vondt.

27-30: Auauau, hva skjer? Kramper? Stivnet? Jaja, jo fortere du løper, jo fortere kommer du i mål.

30-35: Det går ikke å løpe fort!

35-38: Går dette i det hele tatt fremover? (“Om jeg er gift? Nei!”)

38-40: Dette er vondt, men hyggelig med selskap.

40-42: Auauau. Auau. Au.

42-42,195: Dette er så DEILIG!

Jeg hadde lenge ligget i ryggen på en fyr med Université Saint-Joseph t-skjorte. Han dro fra meg, men etter vending tok jeg ham igjen. Det viste seg at han heter Daniel og er fransklibaneser. Vi slo oss sammen, og fikk også med oss Tarek på laget. Alle tre slet med store smerter, alle tre var fast bestemte på å nå mål. “Det gjør ikke noe om det går sakte, vi må bare ikke stanse opp,” konkluderte Daniel. Den siste kilometeren sto det publikum langs løypa og heiet oss av gårde. “Dere er snart fremme”. Alhamdulillah! Vi maktet såvidt å krysse mållinjen i det som for oss fortonet seg som et voldsomt tempo (det var helt sikkert ikke det).

Vi later som om vi er fremdeles er like spreke idet vi krysser mållinjen. Det er vi definitivt ikke.

Vi later som om vi er fremdeles er like spreke idet vi krysser mållinjen. Det er vi definitivt ikke.

Men vi er veldig glade.

Men vi er veldig glade.

Tre lykkeligere personer skal man lete lenge etter. Sluttiden ble ikke mye å skryte av, jeg løp over en halvtime langsommere enn under Oslo Maraton. Men det spillte egentlig ingen rolle. Jeg koste meg så innmari underveis og traff mange hyggelige mennesker. Dessuten kan jeg skryte på meg å ha blitt brun, noe et fryktelig stygt sportstopp skille er bevis på.

Du vet det er verdt det når..

Du vet det er verdt det når..

Tarek, Daniel og jeg har allerede avtalt å delta igjen neste år. Da skal vi forbedre tiden vår med over en time, inshallah. Hotellet jeg bodde på hadde vært greie og gitt meg sen utsjekk. Jeg rakk akkurat innom for å dusje og skifte, før jeg vendte kursen mot flyplassen og Kairo. Vel hjemme koste jeg meg med koshary og melkesjokolade, før jeg stupte i seng.

Nå er det tilbake til hverdagslivets rutiner, jobb og studier.

IMG_2241

Hvis noen lurer på hvordan hverdagsliv ser ut…

Akkurat nå sitter jeg på en av restaurantene “mine”, mett på hummus og med vannpipen trygt plassert ved siden meg. Jeg har i dag hatt min første time med dialektprivatlærer og gleder meg til å få brukt det jeg lærer i praksis.

Tiden går så fort. Om drøye fem uker er jeg hjemme igjen.  Jeg leter fremdeles etter pauseknappen.

Hverdagsliv

Posted on

Nå har jeg vært i Kairo i to uker. Det er deilig å merke at man begynner å bli kjent i byen. Nå vet jeg hvor den nærmeste matbutikken ligger, hvor man får tak i den ferskeste frukten, hvor de har byens beste koshary og jeg har funnet den korteste veien til jobb. I begynnelsen brukte jeg over en time, nå tar det et kvarter. Retningssans har vel aldri vært min sterkeste side..

kaiiro

Jeg blir fortsatt glad hver gang jeg tenker på at jeg bor her.

Å krysse veien

Å gå til jobb er forøvrig en ganske interessant aktivitet. Det er ingen hemmelighet at Kairo ikke er en by som er spesielt godt tilrettelagt for fotgjengere, så mye av tiden er man nødt til å gå i bilveien. Noen ganger lurer jeg på om Kairo egentlig er spesielt godt tilrettelagt bilister. Det er alltid kaotisk.

Å krysse veien er en fornøyelig affære. Den beste måten er å rekke ut hånden, nikke bestemt (som i “ja, jeg mener det!!”), vandre ut i veien og håpe at bilene stopper. I det siste har ikke denne metoden funket helt for meg, så jeg har måttet improvisere litt. På vei til jobb må jeg krysse en seksfelts motorvei. For tiden har jeg derfor stort hell med å følge denne oppskriften: Gå forsiktig ut i veien. Se deg fortvilet rundt. Hold hendene beskyttende opp foran kroppen (eventuelt bit negler). Vent til bilene stopper. Så løper du så fort du kan. Ekstrabonus: Du får menneskene rundt deg til å le. Jeg skal vel ikke legge skjul på at denne metoden nok ikke er den mest ideelle (eller elegante), men har man dårlig tid til jobb, så har man dårlig tid til jobb. De gangene jeg spør om veien et sted, får jeg ofte beskjed om å ta taxi.

Blind date

Å reise ut i verden for en lengre periode er alltid spennende. Denne gangen har det vært litt ekstra spennende. De andre gangene jeg har flyttet utenlands har det vært med en klasse, så jeg har allerede hatt et nettverk. Denne er jeg alene alene – noe som er litt mer utfordrende og enda mer moro. Jeg hadde riktignok en egyptisk kompis her, som jeg traff da jeg besøkte en venninne i Kairo i fjor høst, som jeg er mye sammen med.

Og så viste seg at en venninne av en venninne flyttet hit cirka samtidig med meg. Facebook brakte oss sammen, og før vi visste ordet av det hadde vi avtalt en “blind date”. Det viser seg at Maren og jeg nesten er naboer her i Mohandeseen, og nå treffes vi ofte. På torsdag var vi på en klubb her i Kairo, der de ofte har konserter. Masse mennesker, mye dansing og generelt god stemning. Siden portforbudet starter ved midnatt, stenger alt halv tolv. Så det er den rake motsetningen av hva det vil si å gå ut hjemme. Tidlig ut, tidlig i seng. Vi har konkludert med at det egentlig er ganske greit. Man våkner alltid uthvilt dagen etter.

På lørdag var jeg på den amerikanske ambassaden og spilte fotball. Utrolig moro, men jeg fikk veldig raskt bekreftet at jeg er akkurat like dårlig som fryktet. De få gangene noen faktisk sentret ballen til meg, ble jeg så satt ut at den var borte før jeg fikk summet meg. Jeg trøstet meg med ordene til en annen gutt som også slet litt: “Vi hviler litt nå, og så tar vi dem på kondisen etterpå”. Det fungerte til en viss grad.

Jeg skal bli student når jeg blir stor..

Ellers har jeg etter noen deilige uker med slaraffenliv fått strammet meg opp og startet arabiskstudiene. Jeg har truffet en arabisk jente, som jeg har språktandem med. Hun er helt fantastisk! Da vi møttes første gang tenkte jeg at vi skulle ta det litt rolig og gå gjennom noen høflighetsfraser på arabisk. Det tenkte ikke hun. Her var det rett på: Snakke en time arabisk og så en time engelsk.

Den egyptiske dialekten er ganske annerledes enn den syriske, som jeg har studert tidligere. Det var et slag i ansiktet første gang jeg innså at jeg ikke skjønte hva folk sa når de spurte om hvordan det går. Men det handler jo tross alt bare om å komme inn i det.  Jeg merker at jeg har mange hull, men for hver dag som går tettes noen av dem. Det er så utrolig deilig å være i gang, å være i Midtøsten igjen. Jeg har gått til innkjøp av en del bøker og tegnefilmer på arabisk, slik at jeg får lært meg litt på egenhånd. Jeg har også skaffet meg arabisklærere både i fusha (standardarabisk) og amiyya (dialekt). Jeg håper å få startet denne uken, så blir det nok snart litt mer orden på ting.

Da jeg bodde i Damaskus ble jeg etter hvert ganske flink til å mime. Jeg prøver å dra frem gamle kunster når det faller seg “naturlig”. Her om dagen ville jeg ta taxi til operahuset, men taxisjåføren skjønte ikke hvor jeg skulle. Da tok jeg meg i å sitte og prøve å synge opera i baksetet. Han skjønte fortsatt ikke hvor jeg skulle..

Et stykk dårlig husmoremne

Når man bor i Kairo blir det til at man spiser mye ute. Jeg er så heldig at leiligheten min ligger midt mellom to veldig hyggelige restauranter. I skrivende stund sitter jeg faktisk på den ene og skriver, mens jeg røyker vannpipe og drikker kaffe.

Men noen ganger ønsker man faktisk å lage sin egen mat. Så jeg tenkte at pannekaker var en god ide. Det endte slik:

Plommen holdt seg i hvert fall hel.

Plommen holdt seg i hvert fall hel.

Vi har en fin gasskomfyr i leiligheten. Å bruke platene synes jeg er trivelig (minner meg om hyttekos), men ovnen er litt mer skummel. Det kan ha noe med at en vindusrute eksploderte rett foran øynene våre i forbindelse med et rundstykkebakeforsøk da jeg bodde i Damaskus. .

Jeg tenkte likevel at jeg skulle gi ovnen vår en sjanse, men heller ikke denne gangen skulle det gå knirkefritt. Bryteren på komfyren hektet seg fast, noe som medførte at gass sivet ut i hele leiligheten.  Det endte med at vi måtte hente husverten, som konstaterte at dette ikke var spesielt bra (vi lyktes til slutt i å slå den av). Man skal ha respekt for gass, så vi har bestilt tilsyn på komfyren. I mellomtiden kunne vi kose oss med en sjarmerende gasslukt i leiligheten.

kairo

“Where to?” står det på bildet i stuen vår. “To Cairo!”

Ellers har jeg mistet mobilen min, så nå er jeg bare å nå på det egyptiske nummeret mitt. Med mobilen forsvant også kameraet mitt. Derfor får jeg ikke vist dere så mange bilder i dag, men jeg lover å komme sterkere tilbake.

Når det gjelder sikkerhetssituasjonen føler jeg meg fremdeles trygg her. Nå har det vært id-al adha, en stor feiring der man minnes at profeten Ibrahim var villig til å ofre sønnen Ismail til Allah. Det har vært mye folk i gatene, men det har gått relativt rolig for seg. Som nevnt tidligere er det lett å unngå demonstrasjonene i byen. Det er mye som bobler under overflaten her i Kairo, men så lenge man ikke aktivt oppsøker de urolige områdene, skal man være ganske trygg her i Egypts hovedstad.